Javel, på internett?

Splash blir større..

2009-03-17T06:46:00.000-07:00

Splash e nå inne i sin 10 uke i livet sitt, og jammen voksen den ikkje også. Fra å være en liten beskjeden tass, er den nå en aktiv og jaffal litt større herremann. Den er mer oppdagende, bruker nesen mer, og vet å si fra om alt ikkje e som det ska ver. Likevell e d ennå ein liten valp en har med å gjøre. Litt piping høre med om han ikkje ser meg, selv om Marius og Rune e gode substitutt. Gangen til hunden er også ennå litt klossetet, spesielt hvis ting skal skje litt fort. Men det e i d heile tatt bare sjarmerende.

Han e heller ikkje blitt den store frykten i gaten ennå. På en av sine snusrerunder under en bil her om dagen, ble den overrumplet av ein katt som satt bak et dekk. Sjelden har vell ein valp pepet så høyt og sprunget så raskt vekk fra en bil før. At katten neppe var mer enn et år er heller ikke formidlende for den ennå litt pysete Spalsh. Men du og du så kjekt d å ha han på plass her!

Splash e på plass!

2009-03-04T12:25:00.000-08:00

Då har endeligt eg fått meg (min første) hund!

Splash e navnet hans, oppkalt etter ein annen hund som var lekekameraten min i USA 1994. Forutenom å leke, spise og sove, liker Splash foreløpig å tisse litt rundt omkring. Han er også naturlig skeptisk til alle fremmedfolk, og synes det er kjekkere å være rundt meg. Men nysgjerrigheten hans blir stadig utviklet, så det spørs om han ikkje snart oppsøke kontakt på egenhånd.

Bikkjå tar mye tid, men utover det har eg også begynt å enevende leiligheten, for å gjøre den klar til å selges. Prosjektor og slikt går ned, mens planter og rengjøring kommer på plass.

Resultatet er...

2009-01-23T06:13:00.000-08:00

Godt nyttår kan eg vell starta me.

Bikkjevalget e nå merr eller mindre avgjort, og eg går nok som seg hør og bør for flertallet. Nemligt ein Golden Retriever. På Jørpeland ble det for drøye to uker siden født et fint valpekull, der forhåpentligvis ein av valpene kan bli min,. Eg har tatt ei allergitest for å se om eg faktisk tåle hunder over lengre tid. Gjør eg d blir nok familien min utvida me ein valp.

Mor me valpene.

Ellers har eg vært ein aldri så liten tur te Alpene, nærmere bestemt VM byen Val D'isere. Etter at Canada planene ble skringlagt og knust, ble Fabian nervøs for årets muligheter for skiståing, og bestillte sporenstraks en restplass tur te alpene, gjennom svenske Langley Travel. Der nede ble vi innkvatert på en liten leilighet midt i sentrum. Ufatteligt mange spardam runder senere (som Fabian hevder å ha vunnet) 5 fine dager på ski med kun sol på himmelen reiste vi fornøyde hjem igjen. En tur som ble litt ekstra spennende siden vi kun hadde 1 time transfer tid på gardemoen, og de ansatte på SAS ground service ikkje hadde d minste travelt med å sette skiene våre på båndet. Men vi rakk det nå, dog på norwegian sine ansattes nåde.

Mange vill hevde at dette holde til A i karakter:)

Tiå framover inneholde tur te Alta, Tromsø og forhåpentligtvis ein valp:)

Ellers kunne det vært kult å fått inn noen navneforslag på en fremtidig valp, av typen hankjønn. E bare å senda inn på hestness@gmail.com , så kommer det kanskje ein ny avstemning på det også.

BIkkjevalget 2009

2008-12-26T05:32:00.000-08:00

Hei, eg har lenge gått me tanken på å skaffe meg bikkja. D har eg endeligt tenkt å gjør någe me, siden eg i løpet av d neste året regne d for overhengende sannsynligt at eg får gode tid til å trena opp ei bikkje.
Eg har kje så mange spesifikasjonskrav te bikkjå bortsett fra at den ska ver glad i meg, ikkje bite andre, ver leken og ikkje ver liten. Den bør også ha en viss størrelse, gjerne over 50 cm jaffal. Og kort hår takke eg ikkje nei te.

Har folket noen forslag? Eg har lakt ud ein liten spørreundersøkelse med aktuelle raser, og eg sette pris på om noen tar seg tid til å krysse av sinn favoritt. Noen kommentarer om raser, for og imot blir også verdsatt..

Harehund:

Norsk Buhund

Labrador

Golden Retriver

Beauceron

eN siste melding fra Karibien,

2008-12-13T15:27:00.000-08:00

Javel. Så e tiden inne for den siste bloggen fra paradis. Dessverre e d tid for å pakke sakene her nere, gi vekk d en ikke trenger, og innfinne seg på flyplassen. Itte tri fantastiske måneder e d bare å innrømme at d komme te å bli aldri så lite vemodig. Samtidig skal det bli godt å komme hjem og kjenne pinnekjøttlukten sive inn i nasen, og se igjen litt kjente fjes. Jaffal for ei liden stund, så vil nok savne etter palmer, uteresturanter, Hummingbird, havet, de andre studentente og bikkjå Prinsessa(som ligger å snorker på siden av meg når dette skrives, men våken straks en nevner pølse). Til sammen utgjør dette ein fantastisk livstil.

De siste ukene har bloggen blitt hengene etter, som følge av nedprioriteringer. Me komme jo hjem uansett snart har vell tanken vært. Men eg ska prøva å få ner noe av det som har skjedd:

Hjemmeeksamen e levert. Takk til alle som bidro for å få den i boks. 12 sider med mer eller mindre swada bør holde til ståkarakter og vell så det. Mest action på hjemmeeksamen greide noe overraskende Jokki å konstruere. Av god gammelvane utsatte han alt tilslutt. Av de tilgjengelige 7 dagene vi hadde, valgte han å satse på de to siste. En løsning som pleier å fungere utmerket, helt til en får akutt diare og spyr om kverandre. Dette mistet han et døgn på, og det var derfor riktig så spennende å se på Jokki jobbe som besatt med oppgaven siste døgnet. Men fyren dette jo alltid ner med beinå på jorden, så med gode 15 minuttersmargin var oppgaven levert. Me andre va stort sett ferige i god margin, men karakter settingen e me kanskje litt merr usikker på. (ja me har oppdaga at de faktisk gir graderte karakterer allikevel)

Som følge av sykdom, gikk Joakim glipp av en av de koseligste tilstelningene me har hatt her nede. Vi hadde spurt mafiabossen på surfestranden om me kunne tenne et svært bål der, og ha allsang og avslutningsfest. Dette lot seg selvsagt gjøre mot betaling. Men da dagen da vi skulle tennebålet kom, var mafiasoen så høy på kokain at han utgjorde en sikkerhetsrisiko som det heter på fint, så dermed ble det utsatt noen dagertil dagen da Jokki satt på rammen. Her hadde vi en koselig kvel, med høytidlig brenning av pensumbøker og en gjennomgang av sangene til postgirobygget.

Jeg har nå offesiellt stått på Kiteboard. Ikkje langt, ikkje lenge og ikkje spesielt stilfullt. Men opp kom eg jaffal, og vinden førte meg nå noen meter oppå vannet. En sport som absolutt ga mersmak.

The Grey Goose e solgt! Etter først å ha ødelagt begge sylinderne I motoren(tror eg), og et lengre reperasjonsopphold, ble the Goose lagt ut for salg, med en flunkende flott og fin ”SE VENDE” lapp. Ingen bet på dette, og jeg måtte drive oppsøkende selging. Da falt valget på noen nordmenn fra Nord Møre, som kunne tenke seg en moto. Etter å ha latt dem prøvekjøre den, nærmest slengte de pengene overbordet, og sa seg storfornøyde med dealen. I ettertid har jeg hørt kun positive ting om Goosen, der uttalelser som ”overraskende rask” florere. Kjekt å hørre at fuglen klarer seg også uten for redet.

Ellers har me stort sett levd kver dag her nere som det va vår siste. Nøte solen dagen lang, spilt volley te d blir mørkt og levd d gode liv.

Någen morsomme ting har me plukt opp i dette landet. Noe overraskende for de høye herrer i Brussel, valgte den Dominikanske Republikk å søke medlemskap i EU. Dette grunnet deres nære tilknytning til Spania. Ikke like overraskende ble søknaden avvist.

På apotekene i dette landet kreves det ikke noe resept for å få kjøpt medisiner. Det førte til denne samtalen med en engelsk apoteker. ”Hei, jeg vil ha en medisin med 1500 mg.” ”Ok, hva heter medisinen?” ”Aner ikke”. ”I USA og Europa trenger en resept for å få ut medisiner, det trenger man ikke her i den Dominikanske. Men en trenger i det minste å kunne navnet på medisinen!” sa apotekeren hoderystende. 1 minutt senere går kunden fornøyd ut med antibiotikaen sin.

Moralen fra denne turen får være at har du ikke 5 mann på motoen, eller 8 armeringsjern på slep, ja så har du enda usedvanlig god plass på mopeden din. Det e de utroligste syn som har passert oss på to hjul for å sei d sånn.

Det tror eg va alt for denne gangen, håpe bloggen har vore informativ lesing fra vårt lille paradis. Så får denne monoglogen til Joakim oppsummere turen:

Joakim til Håkon: ”Det e grævla godt at du dro meg me på dette her Håkon, eg har fager ikkje angra et sekund!”

Snakkes i Norge folkens! Bloggen e mest sannsynlig tebage når nye eventyr starte, når nå det måtte ver..

Håkon

Litt hjelp Por Favor

2008-12-03T07:53:00.000-08:00

Då e hjemmeeksamen i gang her nere, og siden eg e såpass sløve, håpe eg på å få noen innspill fra dere der hjemme:

Oppgaven lyder:

Det hevdes at deltakelse i livsstilsidretter skaper identitet og representerer sterke sosiale arenaer. Redegjør for hva som menes med ”å konstruere sin egen identitet”. Drøft deretter hvordan tilhørighet og identitet kommer til utrykk i livsstilsidrettene snøbrett og brettseiling.

Har dere noen tanker om temaet, eventuelt noen artikler å henvise til som dere mener er good?

Alt mottas med takk til hestness@gmail.com

Ellers e alt bare bra her nere. Eksamen mandag gikk bra for alle, og fin veret e tebage. Baseball turneringen ble vunnet av den seriøse gruppen 2B, mens Elgeforkjemperne kom etter internasjonale baseballregler på en fin fin andre plass.

Jokki fortjene litt spalteplass igjen. Personen, som alle trodde skulle kjøpe moped her nere, greide igjen kunststykket å velte en moped. Denne gangen slapp the Grey Goose unna Cabaretes dårligste sjåfør. Denne gangen gikk det utover en Moto Taxi, som Joakim fint spurte om han kunne få kjøre. Både Joakim og taxi sjåføren gikk i bakken, mens Larsi greide å kaste seg av i siste liten. Alt dette foregikk i 0 km/t, men farlig nok er det, og vi er alle glad Joakim aldri kjøpte seg en Moto.

Life goes on

2008-11-25T12:14:00.000-08:00

Hallgeir elsker å klatre i trær...
Posing
Honda CRVen e et gjennomgangstema i Karibien. Denne gangen godt lastet..
Columbus sin gravplass, eller musole eller ka d nå hette.. ganske svært
Santo Domingo, by day
Vår faste taxi sjåfør, som kjørte oss under kollisjonen, viser stolt frem hanen sin, som snart skal få vondt
Noen glade tilskuere, og noen mindre glade tilskuere. Ikkje rart igrunn, for hanekamp va ganske så grotesk..
Baseball. Miriam klar for skåt.
The Grey Goose is back, her har den tatt turen heilt te baseball banen.. Personlig distanse rekord for den.
Hønsekampen,, vakten måtte inn i ringen for å roe ned tilskuerne..
Kun en hane døde mens vi så på, de var kun utstyrt med noen nagler, ikkje barberblader.
Den kvite måtte desverre bøte med livet..

joakim i action
Hallgeir holder muligens en innkommende ball
Mette har mistet et bein
Eg hoppe d eg e god for på d latterligt lave nettet

The Goose is back. Mindre hyggelig trafikk og Santo igjen

2008-11-24T10:36:00.000-08:00

Etter glimrende etterettningsarbeid, sammarbeid med lokale politimyndigheter og ikkje minst penger, er nå the Grey Goose tilbake i riktige hender. Etter å ha vært savnet i fem seks dager, der jeg intenst hadde spanet Cabarete for mistenkte og deler fra the Goose (eller ikkje), kom d en lokal bort til meg og spurte om ikkje eg hadde eid ein Moto. Joda svare eg, men den e stjåle. Han fortelle meg videre at han tror han har sett den på politistasjonen, og at han sikkert kan hjelpe meg å få den ut. En skulle da tro at d bare er å tøffe opp på politistasjonen og vise eier beviset på mopeden, men slik foregår d ikkje her i landet. Fullt klar over at eg blir utnyttet, drar vi derfor sammen opp på poltistasjonen, hvor jeg, på engelsk annmelder tyveriet, mens han lokale typen oversetter til spansk d jeg sier. Eventuelt diskuterer hvor mye penger de kan greie å tyne ut av meg. Fuglane vett egentlig ka de prata om. Etterforskeren var jaffal usedvanlig fint kledd, så mye tyder på at han er flink til å motta korrupsjon. For at det hele ikke skulle virke for teit, sendte de nå ut en etterlysning på mopeden, og sendte meg hjem igjen. Den lokale fyren, som for øvrig kaller seg Andres, sier at dette er vanlig, og at de vil ringe igjen om ein time, og da ha mopeden i bakgården sin. Som sagt som gjort, en time senere kan en tydelig stolt politimann vise frem Gåsen, mens han spør om jeg har lyst til å se på når de fakker tyven. Det har eg meget lite lyst til, og avslår med høye kneløft. Deretter gir jeg 1500 (300 kr) pesos til Andres, som stikker inn på kontoret til politiet og betaler dem deres andel, og beholder sikkert en grei andel selv. Det føltes i grunnen som å ha kjøpt the Grey Goose for andre gang, dog litt rabattert. Noen spørsmål melder seg etter denne transaksjonen. Mopeden var fremdeles ødelagt, og tom for bensin, så umulig å kjøre. Hvem har da tatt mopeden og trilltett den av gårde? Har politiet funnet den, og trilltett den tilbake til Politistasjonen 1 km vekke? Ikkje ane eg, men mistenkelig e d så absolutt. Men noen positive sider e d, nå har eg jaffal kontakter i politiverdenen i den Dominikanske Republikk, og Gåsen, jo den male som ei katt.

Nå om dagen prøver vi å bli baseballspillere her nere. Etter å ha hamret løs på volleyballer den første timen, er vi nå nede i softball størrelse på ballene, og de er akkurat store og harde nok til at en absolutt ikkje vil bli truffet av dem. Derfor har de i denne sporten utstyrt oss med ein hanske, for å fange ballen. Det er stort sett lettere sagt enn gjort, men av og te slumpe d te at ballen lander oppi hansken. Baseball e egentlig ein ganske artig sport vise d seg, og den kunne sikkert hvert ennå kjekkere om nivået i klassen var litt jevnere. Men å få te ein homerun i ny og ne e ikkje å forakte, og en kan nesten tillatte seg å akseptere at amerikanerne synes det er en så gøy sport å spille. Å se på sporten kan jeg fremdeles ikkje skjønne skal være så gøy, men de om d. Læreren vi har fått ”utdelt” i sporten, er kanskje ikkje verdens beste, men som dommer er han jaffal helt horribel. Det skaper en del heftige disputter på banen, og flere i går bare rundt og freser ut på banen.

Forgje helg hadde vi ikke de helt store planene, og ble derfor med på en arrangert tur til Playa Grande, en strand vi hadde vært på før. Her hadde vi med oss litt utstyr, blant annet bodyboard. I rimelig storte bølger prøvde vi å kun ligge på magen, og bli ført inn på stranden av bølgene. Det var vanskelig, men de gangene d gikk, fikk vi en avsindig stor fart som gjorde det hele ganske så artig. Litt skremmende var d dog, for der vi lå og ventet på bølgene, kanskje 70 meter fra land, lå d også en surfer. Han vinket oss litt nærmere land, og kunne fortelle oss at vi burde holde oss innenfor revet. Dette begrunnet han med at det var litt strøm utover, og utenfor revet var det tigerhai. Han kunne berolige oss med at kun en person var drept her de siste årene av tigerhai, men vi trakk nå til oss bena, og padlet litt nærmere land, sånn just in kase. Ellers foregikk dagen uten de store begivenhetene, vi spiste buffet utenfor noen utrolig små resturantboder, og hadde d i d heile tatt ganske så fint.

Også denne uken hadde vi baseball. Banen vi trener på ligger ca 15 minutterskjøring unna Hummingbird, og stort sett tar vi taxi ut til banen fra hotellet. (En dag kjørte jeg og Totta på the Grey Goose ut der, og da tok det 30 min). Taxituren går stort sett fint de, men på hjemveien forgje mandag var d plutseligt ikkje så kult. Da vi (jeg og syv jenter) bremser ned for ein stort homp i veien, og svinger ut til siden i veibanen, finner en moped i motsatt kjøreretning ut at han skal gjøre ein U-sving. Han ser at vi bremser ned, men glemmer å se bak seg. Der kommer det ein SUV i reltativt stor fart, og til tross for en god del meter bråbremsing og tuting, ender d som det må. Mopeden, med to stk på, blir feid over ende, av bilen som sikkert har 40 kmt, i det de står på tvers i veibanen, og blir slengt i luften rett mot oss. Ansikts uttrykkene til dem i det de svever mot oss er kanskje noe av det verste jeg har sett, og i det d blir helt stille, frykter vi alle det verste. Det lignet rett og slett på ein dødsulykke. Neste etiske dilemma meldte seg straks etter; turister skal ikke stoppe opp ved ulykker i dette landet, da de alltid vil få skylden, slik at forsikringsselskapene må betale erstatning. Men det faktum at det var to turister som ble påkjørt, og to turister som kjørte på dem, og at vi hadde en lokal sjåfør, gjorde d hele lettere. At den ene påkjørte lå under bilen vår, gjorde også bevegelse uaktuelt, og dermed ble døren revet opp, og ut spratt vi. De to turistene som var påkjørt, var til vår store lettelse i live, men friske var de ikke. Begge var nok i sjokk, for de var veldig stille, og damen hadde store problemer med å stå. Mannen som lå under taxien vår, ble dratt fram, og så stort sett bra ut, men også han så tydelig medtatt ut. Men uansett, de så ut til å ha kommet fra d med d meste i behold, noe en ikkje skulle tro i det d smalt. Ambulanse blei tilkalt, og en får håpe for deres del at forsikringspapirene var i orden. Dette la dog en demper på resten av dagen, med en ganske trykket stemning blant de involverte. Domikanske Rep e forøvrig verdens nest farligste land å ferdes i trafikken på, målt i innbygger tall, kun "slått" av Brasil.

Livet går dog videre, men etter to dager med regn, var det en noe værsyk gjeng som gikk helgen i møte. Med værvarsler som kun lovet regn og 24 grader, ble det derfor til at vi reiste til Santo Domingo igjen. Denne gangen på egenhånd. Meg, Totta, Jokki og Hallgeir leide oss ein bil, og satte kursen mot raskeste vei til Santo Domingo. Trodde me. Vi var blitt fortalt om en ny motorvei som kun ville ta 3,5 timer, og dermed siktet vi oss inn på den. Problemet var bare at de hadde glemt å skilte til denne veien, og vi fulgte det vi tror må vært gamleveien til byen. På en til dels farlig dårlig vei, peiste vi av gårde med frontlykter like effektive som to sykkellykter. Et himla uvær gjorde ikkje tingenes tilstand bedre, og hele turen bar vell litt preg på å være like uplanlagt som de har vært de andre gangene. Men frem kom vi etter drøye 5 timer, og vi kunne stolt se på kartet kor me hadde kjørt. For kart hadde vi selvsagt ikkje i bilen. For å ta en sammenligning, det blir som å kjøre Stavanger- Kristiansand, bare en tar en svipptur oppom Bø i Telemark først. Ganske så meningsløst. Men i millionbyen Santo Domingo, der finne me fram, og kjørte tilnærmet rett på hotellet vårt. Ikkje verst. Hotwire.com hadde som vanlig ordnet et flott hotell til oss, rett på stranden til det karibiske hav. Vi fikk to store firemanns rom, og inviterte derfor resten av gjengen som hadde tatt buss til byen for helgen til også å bo med oss. Litt spennende og hele tiden smulge masse folk som ikkje bodde på hotellet inn og ut, men det gikk nå på et vis. I Santo Domingo var vi på et lokalt kjøpesenter for å finna litt julegaver, var på graven til Columbus, bedrev litt skulptur klatring og selvsagt en fin fin tur på Hard Rock cafe. Joakim, Thomas og Hallgeir var der til og med to ganger. Ikkje verst. Transporten i byen foregikk som regel med taxi, men det hendte rett som det var at vi satt 7 stk i Hondaen vår, en relativt kompakt opplevelse.

Kom vi lett inn i byen, brukte vi lang tid ut igjen. Til tross for at vi hadde kjøpt oss et kart, eller et håndkle med karttrykk på om du vil. En time brukte vi på å finne en vei ut av byen, og det var i tillegg ikke til den berømte nye motorveien.. Men då dreit me i d, og kjørte en litt lengre vei enn nødvendig. Etter 12 mil på ein time, ja her gjekk d fort, kom me te Santiago. Landets ant største by, på størrelse med Oslo. Her ville vi på McDonalds, og leitet lenge etter det. Til slutt ga vi opp, og spiste ein pizza på dominos i stede. Da vi kjørte derfra fant vi selvsagt McDonalds med en gang, og det oppsummerte i grunnen hele den bilkjøringshelgen. Men fint hadde vi det, og var ikke fullt så værsyke lengre jaffal. Nå håpe me bare på litt bedre ver her borte.

Siste undervisningsuke er i gang for oss, så begynner eksamens ukene. Ikke det at vi pisser i buksen av den grunn, men det blir nå jaffal litt annerledes.

Men me snakkes. Heidå

FussBall, glomma tur og hvordan finne fram me ei bil.

2008-11-13T15:52:00.000-08:00

Sosialt arbeid langt inne i "Karl Johan".

Hallgeir e leke onkelen med stor O
Jokki vett å kaste unger
Ein utrolig søt unge som alltid er like sjenert.

Hehe, ManU tap e alltid gøy. Men nok om d, den siste uken har våre såpass relativt innholdsrik at en ikkje kan dvele for lenge over ett godt fotball resultat eller to. Nå skal d sies at det var akkurat d vi gjorde på forgje onsdag, da vi hadde Cabarete Beach Cup i foball. Tidlig morgen, møtte alle i klassen som kunne gå opp for å delta i denne heller useriøse turneringen, som selvsagt blir blodig alvor straks dommeren blåser i fløyten. Spesielt når dommerne er elever i klassen som til de grader blir partiske med motstanderlaget med en gang de får se Elgeforkjemperne dukke opp. Etter å ha sneket seg videre fra gruppespillet, med resultatene 3-3 og 2-2, gikk vi videre på flere scorede mål en Gillett Womens med stusselige 4-4 i målforskjell. Men så var d bom stopp, og det ble en heller middels turnering på Elgene, med 4 plass, av 6 lag. Bedre gikk det for Hatrick FC med overraskende spreke Tungland på laget, som greide å dra hjemm en fin fin seier i finalen mot finalevante Johnny Bravo with friends, der Hallgeir prøvde å kontrollere tingenes tilstand. Kontrollen var kanskje ikkje den beste, siden han etter kver kamp utalte;” Eg trudde eg sko daua ud på der!”. Det va nok nærmere sannhetene enn sunt e, for skam varmt va d, og vi har alle her nede en større vinnervilje enn kondisjon, så dermed blir det hele litt helsefarlig. Det viste det seg også å være for en av to Marther i klassen, som etter et uheldig sammenstøt med keeper, greide å skade kneet ganske så voldsomt. På sykehuset fant de ikkje du av noe, bortsett fra at d ikkje va knust/knukket, så dermed tok de like godt å gipset benet fra låret til legg(!), og ba henne holde seg i ro i 3 ukers tid. Så får me håpe d som måtte ver ødelagt fikse seg sjøl.

Va ikkje foball farligt nok, har me nå beveget oss ut i det våte element igjen, denne gang innelåst i bitte små kajakker som en må ver et middelsgodt slangemenneske for å komma neri. Når denne kajakken i tillegg har en stygg tendens til stadig å ville gå rundt, sier det seg selv at det kan oppstå en og annen farlig situasjon når en vil raskt ut av denne båten. Derfor har vi hatt to timer i badebassenget vårt her på Hummingbird, for å øve på ulike stunt. Blant annet har vi øvd på å komme seg ut av kajakken, komme seg inni den, prøve å rulle rundt, og så rulle tilbake ved hjelp av teknikk og råmuskelkraft, samt litt kameratredning og andre teknikker for å gjøre dette tryggest muligt. Deretter bar det av gårde til en elv, som når sant skal sies ikke var særlig stor, for å drive med kajakk i the real life. Etter litt trening på å få kajakken i bevegelse, satte me utfor d ene stryket verre enn det andre. Det vil si to små stryk, som i bunn og grunn bare var litt vann i hurtig bevegelse. Velte petter Håkon greide likevel å havne opp ned to ganger midt i den verste strømmen, men ved hjelp av eminent teknikk, rå muskelkraft og en enorm trang til å holde seg i live kom eg meg ut begge gangene. Og merr e d vell ikkje å berette fra denne delen av undervisningen, bortsett fra at Thomas e utrolig mye flinkere å padle enn å ro. Der Totta Transport Robåt service tidligere helst drev rundt i sirkler hjemme i Norge, har han i kajakken et lett og fint driv nedover strykene. Imponerende. Like imponerende var det av kajakk læreren vår å ligge i klor bassenget vårt ni timer sammenhengene å drive like engasjert undervisning. Huden hennes var dog ikke like begeistret. For øvrig sa denne lærerinnen ræv i 9 av 10 setninger. ”Så setter du ræva mot farene, osv osv”

Som følge av at kajakk undervisningen krever en litt gruppevis inndeling av klassen vår, oppsto det en langhelg for de fleste i klassen. Åtte av oss, det vil si fem rogalendinger og tre Kongsberginger, valgte å bruke helgen på å se litt av landet. Vi leide oss to Honda CrVer og satte snuten mot øst. Lykkelig uvitende om ko langt me sko kjøra, tok vi det rolig nedover kysten, stoppet på en utrolig fin strand kalt Playa Grande og spiste på et potteriutsalgresturant. Etter dette ble det plutselig utrolig mørkt. Her nede velge solen å gå ned på et kvarter, og da begynte et langlys show av de sjeldne. I det som mest må ha sett ut som nattorientering med langlys uten kart, satte vi av gårde mot byen Las Terenas, i den tro at det ville ta ein halvtime. På veier som det var vanskelig nok å kjøre på i dagslys, ble det nå helt vilt. Evig mange motoer og gående ble plutselig utrolig vanskelig å se, siden samtlige biler som kom i mot kjørte med langlysene på. Når en samtidig kjører slalom for å unngå alle hullene/hoppene i veien gjør det hele opplevelsen aldri så lite spennende. Når bikkjer springer ut i veien og aner fred og ingen fare blir det ennå mer spennende, så bilens bremser, tut og akslerasjon fikk alle prøvd seg i ”kampen” for å unngå kollisjon. Men godt gikk det, og etter snaue to timer trilltet vi inn i Las Terenas, etter å ha vært på reisefot i 6 timer. Da ble neste mission å finne seg ein plass å bo. Lite visste me at resten av den Dominikanske Republikk også hadde valgt å ta seg langhelg denne helgen, som følge av nasjonaldagen deres. Dermed ble det et problem å finne seg tak overhodet. Etter å ha vært på ca 10 hoteller, fant vi dog et hotell med to rom, og sa oss godt fornøyd me d.

Gjengen på rom 5 pluss Ove

Dagen etterpå, skulle vi egentlig hjem igjen. Men d gadd me ikkje. Så vi ringte leiebil eieren Elvis og utvidet me et døgn. Planen var å dra videre til Samana, men da vi hørte med en viss Frank, kunne han fortelle oss at ”Samana is a shitty little town, worth a visit”. Etter denne tvetydige uttalelsen, bestemte vi oss for å bli i Las Terenas. Et kort besøk på stranden ble etterfulgt av en liten handletur i byen. Utenfor en lokal bananbutikk, valgte den ene Hondaen å gå tom for batteri, og gode råd var dyre. Ikke kunne vi ringe NAF eller Viking, opplysningen 1881 ble også eliminert bort, og vi satt egentlig kun igjen med et alternativ, å få noen lokale til å ordne noe mot betaling. Det slapp vi å spørre om, for før vi hadde prøvd startmotoren to ganger sto det to Dominikanere rundt bilen. De åpnet panseret, hentet et bilbatteri, og veltet dette batteriet over vårt eget. Alt dette til Hallgeirs store forbløffelse. Litt usikker på ka som ville skje, vridde jeg om nøkkelen, og jommen startet ikkje bilen med en gang. Ka skal en man med startkabler når en kan velte et batteri over? De lokale heltene fikk 200 galninger, og sikret trolig dagsomsetningen i bananbutikken deres. Den kvite Hondaen kjørte videre med rasjonering på alt som kostet strøm, og d fungerte utmerket.

Etter alt dette styret, var vi selvsagt blitt sultne. Gode i troen satte vi oss inn på en pizzaresturant, med ekte steinovn og gode greier. Bestillingen ble gjennomført, og vi satte oss til å vente. Og der ble vi sittende å vente. En time senere gikk vi for å sjekke va som foregikk. Svaret på det var fint lite, og skuffet og ekstremt sultne gikk vi fra pizzeriaet i protest. Vi satte kursen mot en annen resturant vi allerede hadde eliminert siden Hallgeir sin mening om plassen var litt delt. Han mente at menyen så grei ut, prisene var helt greie, men alle stolene var i forskjellige farger. Sultne som en gjennomsnittlig amerikaner, bestemte vi oss for at farger bare e farger, og satte oss ned i legoland restauranten. Der frådsa me i oss et bedre måltid, til alle stores glede. Alt dette styret hadde dog tatt tid, og vi måtte igjen begynne vår kveldsjakt etter en plass å bo. Var det fullt i går, var det ennå fullere i dag. Først sjekket vi om det var ledig på samme hotell som vi sov på dagen før. En hoderystende hotelleier, kunne fortelle at det var det ikkje. Han var sikkert ganske sjokker over spørsmålet, for han ventet sikkert et helt annet. Han kunne nemlig fortelle at Joakim dagen før hadde glemt følgende på hotellet; to stk visa kort, to stk mastercard, et reiseforsikringsbevis og førerkortet. Kort sagt, alt man trenger på reise her nede. Og Jokki hadde selvsagt ikkje oppdaget dette, og etter planen skulle vi vært 5 timers kjøring unna Les Terenas nå. Flaks i ludo sa nå me, mens Jokki syntes ikkje d va så farlig. Han kunne jo bare sperra alt uansett.

Men vi manglet fremdeles bosted, og etter å ha sjekket nær sagt alle resortene og hotellene i området, inkludert et Star Tour hotell med norske gjester, tok vi tidenes smaleste sidevei, og stoppet utenfor noen villaer. Der fikk vi låne et hus, mot 110 dollar. Eneste bakdelen var at det kun var tre dobbeltrom. Men nå fekk d ver nok, og me takket ja. Litt hud har aldri skadet noen. At vi senere oppdaget at d manglet AC fikk ikkje hjelpe, det var nå jaffal montert svære vifter i taket. Til vår store overraskelse var de så effektive at kulden satt dypt i kroppen når me våknet. Men ikkje alle våknet av kulde. Thomas, som hadde sluppet tidenes fis i 3 mannssengen, presterte nemlig å si følgende: ”Av og te, når eg sove, fise eg så høgt at eg vågne av det.” Dette hadde han en oppfatning av var veldig vanligt, noe vi andre på turen kunne avkrefte. Men morsomt var det nå jaffal.

Huset vårt i Las Teranas

Dagen etter var det tid for å kjøre him te Cabarete igjen. Den største forskjellen nå, var at det var dagslys, og at man nå så alt mann hadde kjørt forbi, og over, på vei ned. Blant annet hadde vi besteget et fjell på 300 meter, med utrolig fin utsikt over byen og atlanterhavet. Vi fikk også tatt alle ”hoppene” vi hadde kjørt over nærmere i øyesyn, og en kan ikke la være å bli imponert over hvor store hull de greier å lage i veiene sine, uten å reparere dem. Å kjøre personbil der er det samme som å ødelegge understellet. X antall forbikjøringer, tut og nedbremsninger senere var vi endelig tilbake hjemme på Hummingbird, etter en utrolig lite planlagt tur, men en usedvanlig kjekk en.

Hjemme i Cabarete, var det igjen tilbake til dagliglivet, og nå var det havkajakk som sto på programmet. Eller kajakk surfing om du vil, siden vi kun lå i strandkanten og prøvde å ri på bølgene. Det hele bar vell mer preg av å bli trilltet av bølgene, og da jeg i tillegg presterte å ta forlengs loop med kajakken, slo det meg at det kanskje ikkje var den helt rette sporten for meg. For øvrig må ingen finne på å stole på Jokki som redningsmann. Maken til treg redningsaksjon når du går rundt skal du lete lenge itte. ”Eg svømte alt eg kunne” sa Jokki, da eg allerede hadde kost meg under vann i flerne sekunder, og tilslutt tatt nødevakueringen for å redde eget skinn.

Ellers har eg trist melding å komme med, The Grey Goose e stjålet. Etter å kjørt mopeden fra Hummingbird, oppdaget jeg at bensinslangen var kuttet, og sprutet bensin over motoren. Eg la to og to sammen, og tenkte at bensin og varme ofte blir litt varmere enn sunt e, så eg valgte å parkere Gåsen i veikanten. Opptatt som eg e, glemte eg å hente den igjen før neste dag, og da hadde hun stukket av, eller eventuelt blitt stjålet. Trist, men sant. Så får me håpe at hun lever noen gode dager som delemoped eller ka nå tyvene har tenkt å bruka na te.

Ove dro forøvrig hjem i dag, og er sikkert noen opplevelser rikere. Blant annet kunsten å huske navn. Ove og Jokki over på Playa Grande.

Det tror eg va alt for denne gang, noe e sikkert glemt i dette fråtseriet av gullkorn og godehistorer vi lever i her nede, men e kje plass te alt her. Me ynskje dokk alle sammen ei riktig fin høst hjemme, og kan trøste med at vi nå har enkelte dager der d ikke er ubehagelig varmt, kun varmt.

HH og resten av gjengen.
Gjengen på tur, over Las Teranas. Atlanteren bak.
Honda CRV team 2008.
Joda jada, fint her.
Totta Transport og Security på plass.

joda, jada

2008-11-05T11:38:00.000-08:00

Hola

?Homes das? Bien. Ditto? Mui Bien: Eller noe sånt, d e omtrent så mye spansk me har greid å lert oss her nere. Me e så definetivt ikkje på språkkurs, men kroppspråk og litt engelsk løse de fleste situasjonene me havne oppi. Me e nemlig på et idrettskurs, og de siste dagene har d vore så hardt at en lurer litt på om me e på toppidretts tur. På kveldene siste uken har me stort sett kjempet for å holde øyelokkene åpne, og ser kun fram te ny dag me nye aktiviteter. Mye av grunnen til dette skyldes i stor grad strandfotballen. Maken te slitsom idrett ska en leite lenge itte. 20 meter spurt, og en er ferdig. Når kampene da varer i 3x4 minutter, sier d seg selv at d ikkje lønner seg å gå på langeløp i det uendelige. Derfor er det litt løye å se at drillo taktikk e den beste taktikken i denne sporten, blandet med litt volley skudd og keeper som kaster over hele banene, blir sporten litt mindre slitsom. Og godt e d.

Joakim har fått besøk her nere nå, av John(-h+n?) Ove. Han har blitt innkvatert på et hotell i sentrum av Cabarete, og er med på det meste. Surfing har han deltatt i, sosialt arbeid med de lokale kidså, og ikkje minst kiting. Sammen me meg, har me nå begynt å ta timer hos en kiteinstruktør fra Serbia, som har bodd hele livet på maldivene og karibien. Jeg velger å tro at han ikkje har angret på d. Vi har hatt to og en halv time te nå, og då rakk me å fly ei liten drage, lære oss litt sikkherhets ting, og prøve de fleste tingene på ei litt større drage, på ca 6 kvm. Neste gang er det en stor kite på 11 kvm som gjelder, og da er det også planen å drive såkalt ”bodydragging”, det vil si kiting i sjøen uten brett. Men enn så lenge vente me på bedre ver, d vil sei merr vind. Utroligt gøy va d jaffal, og Ove ymte frampå med mulig innkjøp av kite. Ikkje verst itte å ha vært i DR kun 3 dager.

Forgje uke rakk eg også å ver me på et sykehus, da Therese i klassen greide å score to mål, men samtidig først forstue, så knekke tåen. I vinkel. Ikkje et drit herlig syn, og den måtte knekkes på plass igjen. Sykehusene her nere e private, og en blir ikkje møtt av legen når en ankommer sykehuset, men av en forsikringsagent. Har du ikkje papireren i orden da, kan du ta deg en god yougert på at de ikkje komme te å hjelpa deg. Studyaway har dog kontroll på papirene, og itte litt lengre venting enn nødvendig, kom det ei lege, som så på røngtenbilde mot leselampen, ga en god dose lokalbedøvelse, og knakk tåen tilbake. Vondt og effektivt. Europeiske reiseforsikring går sikkert en fin regning i møte, da sykehuset selv bestemmer prisen. I d heile tatt kom me (studyaway) fram te at studentene på den Dominikanske Rep. er en eneste stor utgiftspost for selskapet, så en får håpe ingen av dem leser denne bloggen. Ut kom nå jaffal Therese med krykker, men hjem kom me ikkje me ein gang. Taxien vi tok tilbake stoppet rett og slett som følge av formye regn. Alt på dashbordet i bilen lyste, og motoren hørtes ut som alt annet enn ein motor. Det skal dog sies at det regnet så mye at en god bergenser ville blitt litt rørt av synet. Taxi sjåføren var derimot ikkje like blid, men lot oss nå jaffal skifte til ein taxi som ikkje kjørte i 70 gjennom de største dammene.

Dette her hendte på fredag, og fredag var som kjent Halloween her nede, og resten av verden om eg ikkje tar heilt feil. Det markerte klassen med det som må kunne kalles ganske så freshe kostymer. Det meste av showet stjal nok Anders med sitt Borat kostyme, men også Hallgeir og Joakim fekk sinn andel av blikk, da de stilte i det som må kunne betegnes som heller tvilsomme dameantrekk. Selvsagt med medfølgende sminke. Litt av et syn, men ikkje noe fint. Da var jeg og Totta noe merr uskyldige, som var henholdsvis skolegutt og fange. Bilder av Joakim og Hallgeir selges for øvrig til høystbydene, så her er det bare å legge inn gode bud.

The Grey Goose leve også sine eldre pensjonsdager i mine hender. Han er stadig inne på sykehus og bytter ut litt deler. Siden sist har tennpluggen eksplodert, gassvaieren hengt seg opp på et usedvanlig høyt turtall og potten løsnet. Samlet regning kom på 350 galninger, eller 70 kr, om du vil. Og muligens litt dårligere hørsel. Gåsen, eller den stygge andungen som kanskje noen heller vil si, uten potte laget et bråk av det heilt sjeldne, og var neppe helt sunn å kjøre rundt på. Men nå er den helt frisk, jaffal inntil videre.

Nytt for uken er en ny lærer, formet som et troll. Hun kommer ikkje overraksende i fra Finnmark, og underviser i Kajakk. Det har vi da også fått merke, da vi så vidt har begynt med litt kajakk”tørrtrening” i bassenget vårt her på Hummingbird. Til uken og helgen er det elvekajakk og havkajakk på gang. Det kan bli løye, men jaffal eg sitte urovekkende fast inni de trange kajakkene. Men eg har nå kommet meg ud te nå, og det har de andre og, så dont worry.

2008-10-30T15:49:00.000-07:00

Jokki og Hasse i nett duell. D holdt dog ikkje te finaleplass for noen av dem.
Jokki briljere
Elgeforkjemperne mot Johnny Bravo i finalen.
Fotball undervisning.
Stranden sett fra en av flere cafeer
Lokale som spiller domino. Da er det ikke stille, og enkelte slag kan ende i håndgemeng. Morsomt å se på..
I Santa Domingo, på ein gammel ruin av et slag.
Santa Domingo farere.
Noen lokale jenter insisterte på å ta bilde sammen med oss, og d kan vi jo ikkje nekte dem.

Hummingbird by night.
Vinner slottet i en aldri så liten sandslott konkurranse.
The Grey Goose!
Elgeforkjemperne, som sensasjonelt tok ei 2 plass i Banana Mama Open.
Hele laget, som ble delt i to.

Gammel mann, elgeforkjempere, fotball og andre kuriositeter

2008-10-29T16:28:00.001-07:00

Javel. Så va d blogg igjen. Litt lenge siå nå, har til og me rukket å fylla år, så lenge siå e d. Må få lov å takka for de så huskte å gratulere meg, og sei d e overhengede fare for at eg muligens komme te å glemma din bursdag. Men eg ska prøva.

Dagen blei feira i Santa Domingo, en av to hovedstader på det som må være Karibiens ant største øy. Vi dro på en tur som de lokale surfeguttene her i Cabarete arrangerte for oss nordmenn. Det var muligens ein aldri så liten feilvurdering, me tanke på at de ikkje va så veldig flinke å arrangere. Men gøy ble d, og vi fikk sett samtlige kjøpesentre i Santa Domingo som kunne konkurrere på Norge i pris. Turen startet fredag ettermiddag, og inneholdt 4 timers busstur på tvers av øyen ned til det karibiskehav, hvor vi tok inn på et heller lugubert hotell. Deretter bar det ned te sentrum, der surfefolkene hadde ordnet med buffet på et tak, et steinkast fra president pallasset. Deretter dro vi videre nedover til gamle byen, som regnes som den første byen på denne siden av kloden, satt i verk av ”nordmannen” Kolumbus”.

Dagen etter hadde vi som sagt et kjøpesenter frenzy av de heilt sjeldne. Det største høydepunktet der, var å se hvor mange vi greide å trykke inn i en toyota Hiace lignende bil. 4 foran, 4 på neste rekke, 4 på rekken etter d, og ja 4 på den siste rekken gjorde at bilen krenget godt i svingende. Hadde noen sett avstigningen vår i Norge ville de trodd det var et filmtriks. På kvelden stakk vi på en lokal restaurant, der de serverte Dominikansk mat. Det består stort sett av ris, bønner, jokka, kylling og biff. Altså ganske plaint og enkelt. Det som dog var mer imponerende var danserne som jobbet på plassen. Å danse sving oppå en flasketut er ganske imponerende, og når du begynner å spinner i tillegg, viser det en litt annen kroppskontroll enn d nordmenn stort sett utøve. Kvelden forsatte på Hard Rock cafe, kor eg fekk meg ei bursdags is;)

Uken før dette, gikk både meg og Joakim på medisiner, som ser ut til å ha funka for oss begge, og godt e d. Thomas derimot, e ikkje skrudd sammen for et hardt fysisk liv, og har vell egentlig vondt i alle leddene han har, og de han tror han har. Selv ikkje grapefruktkjerne drikken hans hjelper mot det hevder han. Men han finne seg vell snart et nytt vidundermiddel som gjør han rask og frisk. En av grenene Thomas må stå over foreløpig på grunn av leddene, er vindsurfing, som jeg begynte med denne uken. En times undervisning, og plutselig var vi oppå et vindsurfebrett, med bauen pekende rett ut i atlanteren. Heldigvis greide vi også å få snudd dette brettet på et vis, som fikk oss, om ikke elegant, så jaffal tilbake til moderjord. Det ska bli løye å se ko god progresjon en får på denne idretten den nærmeste måneden. Eg konstatere jaffal at eg drive med utrolig mange brett-idretter til aldri å ha stått på verken skateboard, snowboard eller wakeboard. Men ein gang måtte jo bli den fyste, andre og tredje, eller någe sånt.

Joakim har i motsetning til oss andre på rommet kommet i gang med kitingen sin. Til tross for sperret visa kort, og 10000 rubler(!) fattigere, har han investert i en egen kite. Starkite hette merket, og tiden vil vise om d leve opp te navnet.
Den O store volleyball turneringen gikk også av stabelen denne uken. På det som må sies å minne mer om slå ballen over nettet enn volleyball, leverte Elgeforkjemperne, som mitt lag hette, overraksende stor motstand. I gruppespillet møtte vi Jokkis Angels, som vi noe overraskende slo med 5 poeng. Dette skulle bli gull verdt, for gruppen endte med 3 lag med 2 seire kver. Både Elgeforkjemperne og Jokkis Angels sto med +6 i poeng, og dermed gikk vi videre på innbyrdes. Få ting e kjekkere enn å slå ut Jokki sånn, noe jeg også gjorde han oppmerksom på. I mellomspillet, greide vi på et merksnodig vis å vinne to av to kamper, blant annet mot Johnny Bravo and friends, kor Hallgeir regjerte. Dermed sto semifinale på programmet, hvor vi møtte lærerlaget, som skuffet stort, og dermed var vi plutselig i finalen. Der møtte vi våre venner i Johnny Bravo, som dessverre hadde litt for mange venner med seg, blant annet i dommer Tungland, og greide å dra i land en knepen finaleseier. Elgeforkjemperne var uansett fornøyde, og ble høytidlig overrakt kver sinn Tic Tac drops pakke. Vinnerne dro inn ein flott flaske Gateorade kver, så me blei litt issunnelige, men det gjekk fort over, siden Tic Tac vare mye lengre.

Denne turneringen markerte slutten på volleyball undervisningen, og de siste dagene har fotball stått på timeplanen. Ganske lax skulle en tro, men ikke her nede. Ikke bare spiller vi i 30 grader, me spille på sand også. Itte 10 meter i sanden er en så anpusten at en umiddelbart angrer på anstrengelsen. Men så lenge ballen er i nærheten, springer mann jo, og etter en kamp på 20 minutter, er man derfor både svimmel og litt kvalmen. Men utrolig gøy e d, og mye jevnere enn det volleyballen var, der kvalitets forskjellen på utøverne desverra var litt stor.
For øvrig har eg funnet ut at Naranja e appelsin på spansk, mens Jokki lure fælt på ko mange gram det e i et kilo. Hallgeir derimot, lure litt på om me ska gå på beinå hjem. Eller bare gå.

Joakim er for øvrig akkurat lik som i Norge, aldri tidsnok te noe, skal alltid på do før me kan gå någen som helst plass, og slumrer minimum 30 minutter, til Thomas sinn store frustrasjon. Med andre ord, alt e ved det gamla og gode.

For denne gang, Håkon
“You will never walk alone”

Reklame film

2008-10-23T19:31:00.000-07:00

2008-10-23T10:27:00.000-07:00

Grotten vi badet i på jungelturen. 25 grader i vatne

Strutsen
Også i Karibien finner du gjerder å klatre over, akkurat som i Noruega
Bounty og en lokal guide
Ut på tur, ikkje spesielt sur
Fotball tøying med Haitierne
Oppvarming, i d vide og d brede. Legg merke til at Viking FK e representert bak til venstre.
Fotball banen. Eller ka d nå e.
Mer oppvarming

2008-10-23T09:44:00.000-07:00

Åse i kledd d Norske flagget.
Thomas viser balanse kunst av en annen verden

Slik endte d, desverre...
Surfeguden

Dropp inns over ein lav tøffel
Joakim pose litt

Ole G tydelig fornøyd

2008-10-22T14:23:00.000-07:00

Sannslott ødlegging
Taklings trening.
Deler av klassen på Elcuentro
Klar for Baccalao Surf open
På lokal middag hos Papon, der barnebæring ble populært. Varmen var også tilstede

Sykdom, jungel og svindel

2008-10-22T14:11:00.000-07:00

Så er nok ein drøye uke unna gjort i paradiset vårt, og skremmende nok begynne me å nærme oss siste halvdel av oppholdet. Tiden går alt for fort, og at Catho og Fabian drar hjem i mårå, etter å ha vært her to uker blir som et lite mysterium å regne. Men noe har vi da rukket å få me oss i løpet av denne uken, og her komme et lite sammendrag av høydepunktene.

Fredag var vi på jungeltur, en ganske lang en sådan. 2,5 timers gange innover i hooden fra hotellet var både varmt, fint og relativt slitsomt. Bounty, en Chilensk lærer/koordinator her nede åpna dagen med å si at han hatet å gå, og ikkje kunne forstå koffer me nordmenn absolutt ska gå når en kan ta moped eller sitte på hest. Derfor endte d da også opp med at jeg, thomas og bounty måtte ta taxi den første kilometeren, siden vi hadde forsovet oss. Men av gårde kåre kom me, og d heile blei egentlig ganske bra. Den eine rare frukten etter den andre møtte oss, langs stien. Avokado, pasjonsfrukt, ulike citrus arter, frukter som kun hadde spanske navn og mye annet rart møtte oss, og vi spiste villig vekk. Dyreliv er d ikkje så møye av her i D.R, d har de utryddet, derfor ble d en aldri så liten overraskelse når d plutselig sto en struts rett foran oss. D hele ble litt mer forståelig da d sto en fugl rett bortenfor å danset etter musikk, og to svære papegøyer hoppet litt rundtomkring. Vi var da kommet til en eller annen slags farm, der høydepunktet var en grotte fullt med vann, som vi kunne bade i, med hodelykt på, ja nettopp, hode. Forfriskende kalde 25 grader gjorde godt og fikk nedkjølt systemet før me snudde og gjekk hjem igjen.

På søndag deltok jeg, og et par andre i klassen i en fotball turnering, med laget til Bounty, altså ikkje de galne haitierne, men en samling av ulike utlendinger som hadde stiftet lag sammen. Argentina, chile, polen, nederland, norge og england var hverfall representert. Problemet med denne kampen var bare at vi og Bounty kom et kvarter for seint, og den stein galne nederlandske treneren vår valgte å la dette gå kraftig utover oss, slik at vi til sammen kun fikk 15 minutters spilletid. Men løye va d nå jaffal og se ka d gjekk i. Kampen foregikk på en stadion i Puerto Plata, med 2-300 tilskuere, ekte Fifa-dommere (! De hadde jaffal offesielle drakter) og ikkje minst ekte mål, med nett og gode greier. Så får vi se om oppmøte på treningene deiras framover gir litt merr goodwill hos treneren. En annen funn fact om dette laget, e at de to ganger har vunnet annen divisjon her på øya, men når playoff kampen til deiras eliteserie går av stabelen, møter de ikke opp, slik at de kan fortsette å spille i samme divisjon. D hadde tatt seg ut om d skjedde i Norge.

Mandag hadde vi fri her på huset, fordi deler av klassen var på fjelltur på Pico Duarte, karibiens høyeste fjell på ca 3078 meter. De som dro der hadde en kjempefin tur, mens me andre var ganske fornøyde med vår vurdering av at karibien e best på mellom 2 meter underhavet og 4 meter overhavet. Vi på rom fem benyttet annledningen til å ta ein bytur til Puerto Plata, for å se om d va noko liv der. Jeg, Joakim, Fabian og Catho leide oss egen bil, en Honda CRV. Etter å ha kjørt bil i Thailand, der de kjører på feil side, tenkte jeg at d jaffal ikkje skulle bli noe problem her i den Dominikanske, der de stort sett kjøre i begge filene heile tiå. Midtlinjer og dobbeltsperrelinjer burde egentlig kun blitt sett på som forurensing her i landet, da de ikkje har någen effekt uansett. Minste kjøretøy viker uansett til slutt er kjøreregelen her, og med den troen kjørte vi av gårde. Utrolig mange spennende og løgne trafikksituasjoner senere, der fløyten ble brukt ti ganger så ofte som blinklyset, kom vi oss til Puerto Plata. Der fant vi ut at denne byen ikkje hadde noe å tilby, bare masse rønner, ei fin kirke, og et skamgale trafikksystem. Alle all innclusive resortene rundt byen må nok ta mye av ansvaret for dette, for de er som egne minilandsbyer å regne. Derfro dro vi ut til en slik by, nemlig Sea World, hvor vi dusjet bilen i en foss, selvsagt med vinduene åpne, og så på noen delfiner som lå og poSa for fotografene. Så mye mer va d ikkje å gjør, og vi kjørte heller tilbake til Cabarete, hvor vi spiste en bedre hummer(!) middag. Den smakte ikkje feil i d heila tatt, men både meg og Joakim merka at helsen begynte å skrante. Så me tog ein felles tur ner te legen, som villig vekk utskreiv medesiner på Europeiske sinn regning. Eg fekk pencillin og feber nedsettende mot halsbetennelsen min, mens Joakim, som har greid å opparbeidet seg infeksjon i mellomøret, fikk noen andre kraftige piller, og beskjed om ikkje bada på ei uga. Litt kjipt her nere, men en må jo regna me litt svinn. Thomas derimot, som har både ørebetennelse og halsbetennelse, fungerer heilt utmerket. Grunnen sier han er citrus kjerne frukten sin med en literpris på 30 000 NOK. Kem vett, kanskje han har rett?

Ellers e d volley ball som står på timeplanen nå om dagen. MDe har flydd inn ei ny lærer fra Oslo, som faktisk prøver å holde et vist nivå på oppmøte tider og slike ting. Men hun skal bare ver her to uker, så me får holde ut. Av og te e d jo tross alt merr fristende å surfe enn å gå i teori time.

Joakim har dessverre ikkje gjort eller sagt så mye dumt den siste uken, men han greide å bli VISA svindlet for 18000 kr, kun 40000 mindre enn ei annen i klassen. Men d ordne seg nok, d kan ver bankene allerede har rukket å sperre transaksjonene.

Det tror eg va alt for denne gang. I helgen ska me, d vil si 15 i klassen, te Santa Domingo og sjekke ut the first city in the new world. Eller hovedstaden i landet om du vil. Der bor d 3 millioner, så d kan bli intressant nok, men turen me reise med reklamere med full security, så me overleve nok d og. Så enn så lenge, have it good back in Norway.

Thomas, Joakim, Hallgeir og Håkon

Kaviar, svidd mat, uvørene sjåfører og en grei eksamen.

2008-10-14T12:24:00.000-07:00

0-0 mot Skottland e kje verst, e d vell? Me kunne vell egentlig ikkje brydd oss så mye mer her nede. D tog oss faktisk 3 dager å finne ut d resultatet, mens når ManU og Liverpool spille e d gjerne live oppdateringer. Så prioriteringene e jaffal klare her nere. Tror dog Norge kunne hevdet seg i den Karibiske delen av gruppespillet til VM. Her er d nok noe labrere nivå. Men d e ikkje kun fordi vi ikke er interesserte vi ikke er helt oppdatert for tiden. Torsdag rammet nemlig d som i våre øyne må betegnes som tidenes tordenvær øya her. Tidenes høyeste bromling og lyn som mest sannsynligvis slo ned i hotellet, forårsaket brudd på alt som heter internett. Dermed har all informasjonsflyt inn, og ikkje minst ut vært noe hemmet.

Det samme været skapte dog noe større problemer for våre venner på besøk her nede, nemlig Catho og Fabian. De satt i god tro på en resturant og ventet på maten, da de hører et voldsomt brak. Sekunder senere ser de en gjeng med kokker komme løpende ut av kjøkkenet, før en servitør kommer bort til dem for å levere følgende gullkorn: ”Vi kan dessverre ikke levere maten dere har bestilt, da kjøkkenet vårt har brent ned”. Ka ska man svare på sånt? Tipse gjør man hvertfall ikkje.

Som dere har skjønt har vi altså besøk, av noen kjenninger fra Bergen som jeg og Joakim kjenner. De har leid seg en villa 400 meter fra hotellet vårt, med to bad, to soverom, kjøkken, svømmebasseng med vannkulp og fossefall helt nede ved stranden. Prisen per pers for 2 uker er 5000 kr, altså helt overkommelig. De kunne tilfreds slå fast at den Dominikanske republikk ikkje va så heilt verst, og me kunne tilfreds slå fast at medbrakt kaviar gjorde godt. Men reiseruten te denne kaviaren, og for så vidt Fabian og Catho fortjener hederlig omtale her: Avreise fra Bergen til Haugesund med kystbussen, for å ta Ryanair til Standsted. Tog fra Stansted te Heathrow, mitt i rushet, før de hopper på et AA fly te New York. Der komme de fram 9 på kvelden, og overnatter elegant på JFK til flyet deres går videre. Tidlig neste morgen står de opp, og flyr til Miami, for så endelig komme seg på et fly ned til Puerto Plata. Reisetid: 36 timer. Imponerende dårlig planlagt, men billig var d.

Denne foregående uken har som sagt vært eksamens uke. En ikke alt for intens lesing til eksamen gjorde d hele litt spennende, men resultatet ble vell egentlig ganske bra for de fleste. Det e dog første gang ei bikkje har slikt meg opp itte leggen under en eksamen, samtidig som en svetter en halvliter vann på grunn av varmen. I d hele tatt en liten kontrast til norske eksamenslokaler.

En god eksamen, ble fulgt opp med en god surfekonkurranse dagen etterpå. Baccalao Surf Open hadde et høyt nivå, som resulterte i at verken meg, thomas eller hallgeir kom i finalen. D gjorde derimot Jokki, som fornøyd tok i mot medalje for å ha vært finalens ”mest sexy utøver”. En trøstepremie med andre ord. Vinneren ble vår lokale sloss helt Mette, som på imponerende vis mestret vanskelige bølge og strømforhold. I d heile tatt ei fin dag på stranden, der d kanskje var et lite høydepunkt å få ødelegge sandslottet som deler av klassen bygget.

Ellers går dagene alt for fort. Den ene dagen er like fin som den forgje. Noen rutiner har vi dog lagt oss til. Frokosten blir som oftest inntatt på restuaranten friends, der servitørene kjenner oss godt og har kallenavn på oss alle. Jokki blir kalt vitamina, Tungland resita og jeg grande. De vet stort sett ka me bestille, og mobber sågar om de synes en bestiller litt for mye. På ukedager er d nesten alltid surfing om morgene når været og timeplanen tillater d, og på ettermiddagen er d som regel to timer beachvolley. Fint liv med andre ord. Den ene dager på surfingen forgje uke var ganske så kraftig kost. Det som må beskrives som store bølger, laget tuber i d de brakk , og skapte i d heletatt riktig så gode forhold for de som kan faget. Den beskrivelsen er ikkje gjeldende for oss. D hele føltes som å bli lekt med i to timer av vannkreftene. Kver gang en prøvde å ta en bøgle, valgte den å kaste oss ned i bunnen av seg, dytte oss under vann, og tromle oss avgårde innover. Så var d å komme seg opp på brettet igjen før neste bølge gjentok behandlingen. Dette gjorde at d hele ikke var helt trygt, og en liten ulykke oppsto da også da Camilla i klassen ble slengt inn i brettet til meg, som elegant ikkje greide å svinge vekk. Hjernersytelse og d som verre e ble resultatet av d, men shit skjer jo. Kanskje me bør ta hintet neste gang lokalsurferne roper El diablo foran bølgene som kommer, og heller bli på land.

Det sosiale arbeidet her nede er også i gang, og en merker at ungene her nede er underenærte på voksne som deltar i lek. En merker også at adhd er tilstede også i dette landet. Noen av ungene her nede er så sjefete at en nesten føyer seg etter dem i stedet for å holde litt kontroll på situasjonen. Men d går nå på et vis, og vi prøver å komme på lek etter lek. Limbo, hoppetau, volley, barneslenging, fotball og kanonball er d mest oppfinnsomme vi har greid til nå. Så får fremtiden vise ka me greie å komma på videre.

Så te et litt omstridt punkt i denne bloggen, nemlig Jokkis del. Han mener han komme litt uheldig ut av den, og er redd folk ska tro han e ein komplett idiot. Men d e han jo ikkje, og siden så mange like d eg skrive om han ska eg forsetta me d. Særlig siden han denne gangen lot sin inkompetanse gå ut over the Grey Goose. Jeg, høflig som jeg er, lånte ut Gåsen til Jokki, så han sko på prøvde den. Hallgeir, naive som han e, sette seg bakpå i god tro om at føreren har kontroll. D hadde den ikke. Etter nøyaktig 3,5 meter, rakk jokki å svinge tri ganger i sanden før the Goose ble hissig og kastet seg over til siden. Hallgeir rakk sånn halveis å hoppe av, mens Goosen fanga Jokki. D hele endte godt, gåsen går som ei klokke, mens Jokki fikk noen skrubbsår av den 30 kg tunge doningen. En annen meritt han har oppnådd er å bli kalt tidenes dårligste liv redder av læreren vår, Anne Stokke( som for øvrig er et kapittel for seg selv). I d han skal ta hjertemassasje, 30 stk på 18 sekund, tar han seg så god tid, at den forudlykkede med sikkerhet hadde strøket med. 27 sekunder på 30 push kan vell best kalles hjerteristing. Det hører med til historien at Jokki sto med glans på andre forsøk.

Joakim har følgende melding å komme med: ”Kjære foreldre, jeg er veldig veldig glad i dere.”

Tungland har ingen melding å komme med. Men han e sikkert glad i dere alle. Det e jaffal eg. Så for denne gang, takk for nå.

Me helsing ”Fernando” og resten av gjengen.

Ps:

Havtemp: 29 grader.

Bassengtemp: 32 grader

Luft temp: 30 i skyggen.

Luftfuktighet: Stort sett høy.

Noe d samme i Norge?

The Greey goose og Fifa dommere

2008-10-06T08:44:00.000-07:00

Då e me i gang me ei ny uke her nere, en såkalt eksamens uke. I slutten av uken ska me ha ein begrepstest, for å se ka me lerte på internett kurset før me drar. Lesingen har vell begrenset seg til ingenting foreløpig, men vi kommer nok til å ofre en time eller to på d litt senere. Det er kun snakk om å bestå, d blir ikkje gitt graderte karakter, så då e d ikkje så farligt. I hvert fall ikkje blant oss på rom nummer fem. Av andre happeninger som er i vente, er ankomsten til Fabian og Catho, som har leid seg ein villa i Cabarete og blir her to uker. Et eksempel til etterfølgelse folkens. Me ska vell klara å få de opp på et surfebrett også, for på lørdag er d klart for Norwegian Surf contest and baccalao. De lokale surfeguruene som arrangerer, så regne me d ska bli løye.

Så te d så har skjedd de siste dagene. Hondaen min, eller bedre kjent som the Grey Goose her nede, har hatt ein noe trøblete start i min varetekt. Andre gangen den skulle til surfestranden, en tur på ca 15 min, ville den ikke mer når d kom en motbakke. Håkon the mecanic, ante råd, og helte 2 liter vann over den, som straks fordampet på den gloheite motoren. Men etter noe om og menn startet den jaffal, og jeg og min medpassasjer kunne jublende konstatere at d ble surfing i dag og. Verre var d når meg og tungland dagen itte prøvde samme stuntet. På hjemveien gadd the Goose ikkje merr, og selv avkjøling hjalp ikkje. Heldigvis, ble vi som vanlig omringet av masse Moto Conchoer (eller moped taxi om du vil), og en av dem drev vist et verksted. På verkstedet konstaterte de at forhjulet var løst, bremsene dårlig, og skrudde litt på motoren. 500 pesos fattigere, eller 80 kr om du vil. Tilfeldigvis kom personen jeg hadde kjøpt motoen av forbi, og han ga meg gratis skyss tilbake til hotellet, og lurte fælt på koffer han ikkje hadde kommet til han med den. På den samme turen prøvde han også å selge meg en motorsykkel, men d greide jeg heldigvis å unngå. Senere på dagen plukket jeg mopeden opp igjen. Nå gikkden vedig bra, i 3 minutter, før høyt smell kom fra the Goose. Fremdriften forsvant, og en fotgjenger sto og viftet på meg med en brennheit tennstikke. Dermed var d bare å konstatere at eg hadde fått motorstopp rett utenfor et annet verksted, og trilte doningen inn der. Nå kunnde de konstatere at hele sylinderdelen av motoren va fesen, så de skiftet like godt den. Pris 160 kr. Etter d har d Greey Goose seilt av gårde i rolige bevegelser her nede, og stort sett oppført seg fint. At den nå også kan bremse sees på som en god bonuss, og vell verd pengene.

Ellers har d vært hektiske dager den siste uken. En dag hadde jeg følgende på programmet. Surfing fra 8 til 10, svømming fra 10 til 11. Teori time/internett lesing fra 12 til 14, før vi spilte volley fra 15 til 17. Deretter bar d videre på fotball trening med Haitierne, fra halv seks til solen gikk ned, før Bounty, en av lærerne her nede inviterte på ein liten poker turnering i Cafeen vår. Det var godt å legge seg den kvelden der for å sei d sånn.

Men eg må komma litt innpå den fotball treningen den dagen. Den startet i samme stil som sist, me litt linjegymnastikk og generelt alt for god oppvarming. Så var d tid for kamp, foranledningen med egen dommer tilstede. Og for ein dommer. Sjelden har verden sitt så mange gale avgjørelser samlet på så kort tid. Alt han gjor var rett og slett galt, og når han blåste, blåste han gjerne ti ganger kver gang, for å understreke sin tilstedeværelse. Så neste gang du ser ein dårlig dommer, så ska du vite at d finnes så mye mye verre. D e bare å krysse fingre og tær for at Sepp Blatter og co ikkje finne veien te denne øyen med Fifa godkjenningene sine.

Foruten om d alt dette har vi også startet opp med sosialt arbeid. Alle i klassen er fordelt litt rundt etter ka de ønske, alt fra sosialt samvær med utviklingshemmede, matte- og engelskundervisning og noen aktivitetsgrupper. Thomas prøver å lære noen kids gangetabellen, mens meg og Jokki har i oppgave å leke ein time i uken med de ungene som måtte ha lyst. Første gangen var d bare tre med, og alt vi gjorde var egentlig bare å ta med ein ball, og la de styre på. D mer morsomme innslaget var da vi hadde en navne lek, for å lære navnene til ungene, og de våres navn. Da innså jeg og Njål Hallgeir begrensningene i navnene våre, og døpte oss elegant om til henholdsvis Fernando (Torres) og Alehandro. Det lærte barna med en gang, mens Jokki av en eller annen grunn ble til Jokka, en lokal frukt her nede.

Pr vante har vi også blitt her, da et lokalt tv team har fulgt etter oss i alt vi har gjort, for å lage ein reklamefilm for studyaway. Så her er d bare å glede seg til en kvalitetsfilm, med sikkert ein hel del artige scener.

Rom nummer 5 har for øvrig vært noe rammet av sykdom. Thomas lider av d meste, tror han, mens Hallgeir og Joakim begge har hatt og har ørebetennelse, som følge av surfing ears. Men d e noe som ser ut til å gå bra med begge.

Ellers har me vore på gokart, noen har tatt seg en snorkletur, og er generelt mye ude. Skulle jeg pakket i dag, hadde jeg hatt me meg 20 kilo mindre klær, d vil si kun shortser , boxere og noen få t skjorter. Resten bruker vi rett og slett ikkje.

Ellers håbe me alt går good hima, på foballbanene i England og Norge går d jaffal ganske så fint.

Bueno noches.

Håkon

Någen bilder:)

2008-09-29T15:20:00.000-07:00

Encutentro
Anders, en i klassen som er litt for god på Kite.

Vannfall turen. Besto av 27 slike fosser, men vi var kun i 12 av dem.

Lokale unger, som var tilstede under vår middag i ghettoen.

Encuento- Surfestranden vår. Bobo med fler er surfeinstruktører.

Encuentro. Gode forhold. Eg e kje heilt der ennå.

Karibien;)

Hummingbird. Hotellet vi bor på/skolegården vår.

Hummingbird, mitt i skogen. 5 min gange fra stranden.
Hummingbird. Slakk line.

Honda, fotball og dans med unger

2008-09-29T14:21:00.000-07:00

24 te 28 sept.

Javel, så e d gjort. Mitt første motoriserte kjøretøy er herved anskaffet. Pris 280 dollar. Årsmodell: 1984. Merke: Honda Super Cup, verdens mest produserte moped. Det skal sies at eg ikkje viste at eg kjøpte mopeden, trodde bare jeg tok i mot den for ein annen her nede. Men moped e greit her nere, så dermed va d ikkje noe problem. At mopeden nesten ikke har bremser, dauer når en ikkje gasser, og generelt er i heller dårlig stand får heller være. Ja, foreldre, eg kjøre forsiktig, og fort går den ikkje!

Ellers e d fremdeles smått fantastisk her nere. En må bare ta inn over seg at en våkner i et lite paradis kver morning, og nyta d så godt d lar seg gjør. Lokal befolkningen e vennlige som få, og lar oss bli me på d meste. Folk har deltatt på jujutsi (?) sammen med dem, og her om dagen spilte jeg, og flere andre i klassen fotball med en hele gjeng Haitiere som er ulovlige immigranter i landet. På d som best kan beskrives som en noenlunde flatt jorde, med innlagte bilvrak, noen cafeer, unger med drager, flere stier, og ein baseball homp, prøvde vi etter beste evne og spille litt. Etter å ha hatt 30 minutter oppvarming i form av linjegymnastikk og rytme øvelser, begynte Haitierne på sitt gebrokkensk Fransk(krylsk) å inndele i lag. Fire stokker ble satt opp som mål, og den minst taktiske fotballkampen i mitt liv kunne begynne. Steingalne svære negere sprang d de var gode om hele tiden, mens vi andre prøvde på litt pasningspill. Slapp en keeper inn et mål, ventet d ein god gammeldags utskjelling om kor talentløs han va. Likevell var d usedvanlig løye, og vi spilte helt til vi ikke så ballen mer. Et liten løyen detalj va også at spillerne kun hilset på en av oss, nemlig Martin som er av Fillipinsk opprinnelse. Vi andre var ikke av interesse.

I går var vi invitert på fest hos Papon, en av de lokale som jobber på hotellet. 50 vellkledde nordmenn, tok turen inn i ghettoen. Der ble vi servert god lokal mat, mellom skurene de bor i. Pyntet med ballogner, palme blader og et stort plastikk takk ble d riktig så koseligt å varmt. Strømmen gikk oftere enn Nicht gjør tabber, men koselig blei d likevell. Papon og co dro opp et band med lokale rytmer og sammen med usedvanlig mange barn, ble d dans. Samtlige gutter hadde barn på skuldrene og danset i vei, til alles store glede. Ko mye svette som ble produsert den kvelden er helste uvisst, men en blir faktisk ikke våtere av å bade.

Ellers har eg leid surfebrett for 30 surfedager, så fremover blir d mange tidlige morgener ut med Motoen til surfestranden for å nyte de beste bølgene. Planene fremover er å hiva seg på et Kite-kurs og helste et seilbrett kurs også. Forholdene her e jaffal perfekte. Temperaturen på dagen her nede er rundt 32 grader, og vannet pleier å ligge på tilnærmet d samme. Ikkje feil med andre ord.

Vi har også hatt våre første teori timer her nede. Fire timer surfeteori, der eg, av alle, hadde et foredrag på engelsk i fem minutt, gikk fort unna. Høgskolen i Finmark har også sendt over en lærer, som virker mest intressert i å lære seg spansk, spise god mat, og ha d hyggelig her nere. I d hele tatt ein god holdning. Klasse rommet vårt er for øvrig på toppen av taket på hotellet vårt, kun under et tak, med utsikt utover palmer og hav.

Dagens Jokki: Sagt under et av de vanlige strømbruddene her nede; ”Fillen, nå virke vell ikkje doen heller.” De tre vitnene til utalelsen kunne heldivis berolige Joakim med at vannklossettet ville være like funksjonell.

Til slutt, en liten nøtt vi sliter med. Joakim mener å ha hørt at en mann som veide rundt 300 kilo, daglig spiste 65000 kalorier. I lys av OL prestasjonene til Michael Phelps, som daglig putter i seg 13000 kalorier, synes vi at denne 300 kg mannen putter i seg overraskende mye. Derfor, er dette mulig, eller e d ein myte Jokki har diktet? Bevis for og mot mottas med takk!
Med helsing fra mikro byen Cabarete. D.R

(nettet her nere e såpass ræva, at bilder e for stress å legge ut, men noe vil nok komme etter kvert)

Surfeguder

2008-09-24T08:44:00.000-07:00

19 sep te 24 sep. 08

Ja, d e i september me e, ikkje august så eg har trodd heilt te nå. Men d e kje så nøye, høsten her nere e varm nok. De siste dagene har gått med på å bli bedre kjent med idrettsklassen og til en hvis grad spansk klassen. En velkomstfest har blitt arrangert, og noen morsomme situasjoner har oppstått. Joakim går kanskje litt igjen her, men da han å ein annen i klassen greide å få bot for å nakenbade på nattestid av d lokale politiet, ja då må d nevnes. 300 kr kom den samlede boten på, og gikk nok utelukkende kun til tjenestemennene her nere. Samtidig skal d sies at det fårelå noen formidlende omstendigheter ved at noen jenter i klassen stakk av med klærne deres. Dette prøvde selvsagt Joakim å fortelle med armbevegelser, noe som ikkje gjorde politimennene blidere.

Ellers har undervisningen så smått begynt her nere. D vil si 2 timer surfing daglig. Etter å hatt en heller resultatløs økt på egenhånd i helgen, gikk d hele så mye bedre med litt instruksjon fra instruktører. Dette har medført at hele klassen har stått på brettet, med eller uten dytte kraft fra instruktørene. Og ja, d e fantastisk løye. Noe rusket vær gjør d litt vanskelig å padle ut til bølgene, og vi holder alle på å bygge opp nye muskelgrupper i armene og på ryggen. Men når vi først kommer ut og cruiser noe ustødig innover på brettet e d til de grader verd d.

En typisk dag her nede er egentlig ganske rolig. En står opp rundt 9, prøver å finne seg noe frokost, stort sett på resturant nede i sentrum. Deretter e d 2 timer surfing, før en igjen stikker til byen og finner seg noe å spise. Deretter ligger en på stranden, handler, spiller volleyball eller andre mer eller mindre artige ting. På kvelden får vi middag på hotellet, som gjerne bli fulgt opp av litt kortspill. Litt avhengig av formen e d enten en tur ned igjen til byen for å sitte der å kose seg, eller hoppe på rommet og se ei film eller lignende. Transport til og fra byen betaler vi 3 kr for, og foregår på baksete på en ca 30 år gammel moped. Ikke helt trygt, men er nok egentlig sikrere enn å gå langs veien, da fotgjengere i dette landet har laveste prioritet.

Hotellet her nede har nå fått nett, og vi vil være litt mer disponible for kontakt med moderlandet. Mobilnummer har eg og, den norske står på hele tiden, og er billigst å sende sms til for de som måtte føle trang for d. Ellers går d ann å ringe meg på +1 829 465 6606, som er mitt lokalenummer. Så skriv d ned Tiden her nede er for øvrig -6 fra norge.

Hola amigo

2008-09-21T09:51:00.000-07:00

Avreise 16 Aug

En sikkert nydelig morning startet bare så allfor tidligt når me ti på syv satte oss på Norge flyet te Oslo. En kunne vell ane uråd allerede i d vekkerklokken ringte, men d blei vell ikkje ein heilt problemfri dag. På Norge skranken på Sola var de like morgenblide som oss, og charga overvekt som en skulle tro selskapet hadde økonomiske problemer.

Men til Oslo kom me hvertfall. Då va d verre me USA.
Etter å ha hilst på en masse folk som me ska gå i klasse me her nere på Gardemoen, fikk vi følgende hyggelige melding fra flyselskapet Continental; halvparten av dere kan dessverre ikke dra til USA om dere ikke endrer billett,pga at vi ikke har visum, og dermed kun har lov til å være i USA 90 dager, ikke 91 som vi skulle. De fleste av oss blei noe overrasket da vi vitterlig trodde me skulle te karibien ein tur, og vi lot oss derfor overraske av at USA regner den selvstendige Dominikanske republikken som deres ”nær område”. Dermed måtte vi bare se å få endret billettene rimeligkjapt. Mens eg og jokki fikk ordnet oss foreløpige billetter hjem den 11 desember fikk Tungland og Hallgeir til å trekke på smilebåndet, siden de slapp dette problemet. At me betalte 50 dolls kver i overvekt gjorde ikke håningen mindre.
Te slutt kom me dog te USA, under en usedvanlig lite spennende flutur,( og takk for d) va d et lite høydepunkt å parallell fly me et annet fly fra Bosten og nesten inn te Newyark, der me landet. Vell framme i USA, greide me å finna hotellet rett utfor flyplassen, og kasta oss inn i Taxi for å ta New York nærmere i øyesyn. Det va egentlig ganske likt som for 2 mnd siden, og va vell merr ein økonomisk belastning og Jettlag enn pur gøy for de rutinerte reiserene Hestness og Tungland, mens Njål og Jokki så noe mer fascinert ud. Å sitte i en taxi som blir stoppet av politiet og gitt advarsel om å kjøre forsiktig pga tidligere ulykke krydret dog hjemreisen noe. 23 timer etter at vi haddde stått opp var d dermed endelig tid for ei god trang dobbelseng.

17 aug.

Ennå tidligere enn i går, va me oppe for å rekke flyet til Puerto Plata. At d meste nå foregikk på spansk talte klart om kor me va på vei. Etter stormende applaus blant de lokale passasjerene på flyet i d vi tok bakken, var d en fornøyd gjeng som gikk ut av flyet, og møtte en vegg av fuktighet å varme. Digg var d likevel å endelig være i riktig land, og begynne d tunge studiet i idrett og friluftsliv, eller Sports and, tenke pause, Wildlife. En snauehalvtime med buss fra Puerto Plato, sto vi plutselig på ein gårdsvei i paradiset Cabarete, utenfor hotellet vårt Hummingbird, som klassen vår alene okkuperer. En svær leilighet med en dobbeltseng og en køyseng var d vi fikk tildelt. Etter en usedvanlig mislykket trekning og d som luktet fiksing og korrupsjon, lå plutselig eg på toppen av en køyseng som vaier mer enn et gjennomsnittlig norsk tre i kuling. Njål, som trodde han va lure, fikk plass på siå av Jokki i dobbeltsengen, og står foran tri måner me snorking.

Klassen kjenner vi ikke enda, men me blir stadig bedre kjent. Alle navnene blir presentert om og om igjen, men å huska de e ikkje liga lett. Me består av 36 personer, hvorav 10 er gutter. I tillegg er det en spansk klasse på 15 jenter eller der omkring. Første kvelden besto derfor i å få i seg noe mad, få litt info om ka som va planen framover, en omvisning i ”sentrum” av Cabarete før vi stakk ned på stranden for å sosialiseres. Cabarete er egentlig bare to gater, en langs stranden der resturantene, barene, butikkene og alt det turist vennlige ligger, samt en gate for de lokale. Vi bor midt i mellom disse to. Infoen besto i stor grad om koss me sko unngå å bli robbet, plyndret, bestjålet eller generelt bare bli lurt. Det er jaffal ingen hemmelighet at vi vekker oppsikt her nede, og det er absolutt alltid både en og flere kommentarer å få fra de lokale heltene. Det er det da også mulig å få ut av Jokki, som var svært imponert over at den lokale legenden her var Columbus. Joakim trodde ikke Norge hadde så store kjendiser, og ble derfor litt skuffet da han kunne konstatere at han ikke var norsk likevell.

18 Aug.

Hola, bueno Aires! Jada, jokki fortsette der han slapp, men det språket de har her nede gjør d lett å forveksle en by og et uttrykk.

I dag har vi vært på juvvandring/jungeltur/fossefalls tur. Halvannen time bakpå en åpen lastebil på heller vekslende veistandard, fikk oss til ”27 fossefall”. Redningsvest og hjelm ble utlevert, før vi gikk 20 minutter opp til fossefallene. Der var d bare å begynne vandringen, godt hjulpet av lokale guider som mer eller mindre løftet oss opp foss etter foss. Etter å ha klatret opp tolv av fossene, begynte vi turen ned igjen. I 24 grader varmt vann, vekslet vi på å skli i naturlige sklier og hoppe fra mer eller mindre høyeplatåer og ut i små kulper. I d heile tatt ein sykt kul opplevelse, som neppe hadde vært lovlig i Norge, da sikringen kort sagt va under enhver kritikk. Men d e egentligt d meste her nere, så d e kje så farligt.

Etter fossefallene dro vi innover i Cabarete og besøkte noen lokale folk i ”slummen” som hadde laget mat til hele gruppen. Mellom vaggende ender, høns, andunger, masse hunder, og ein gigantisk familien med sikkert 15 unger hadde de fyrt opp ett bål der de laget Karibisk lapskaus. Ein lapskaus som rett og slett var mye bedre enn den norske utgaven. Etter maten bød de lokale mennene opp til dans, men vi andre prøvde å lære oss ungenes versjon av snurrebasser. D va ikkje lett, men de hadde stålkontroll. I d heile tatt va d kjekt å se koss de lokale hadde d, og ka utfordringer de står ovenfor. Men, godt humør har de, og de deler villig vekk av d de har.

2008-08-04T16:56:00.001-07:00

2008-08-04T16:51:00.001-07:00

Los Angeles

2008-08-01T10:12:00.000-07:00

22 juli

Nok Vegas på oss, og vi satte kursen ut av byen for å fullføre siste etappe av Route 66, til St Monica beach og LA. Vi kjørte ut av casino staten Nevada, og inn i Schvartzneger staten California. På veien var vi innom byen Ghost Town, som vi kan bekrefte inneholdt svært få spøkelser, men mange tursist sjapper.

Litt leie av å kjøre bil, ba vi daisy, vår eminente kartleser, om å finne en golfbane til oss. Det ringte få, til ingen alarmbjeller da navnet på klubben var Par3 golfklubb, og vi la i vei. Etter ni hull på en forstørret minigolfbane, kjørte vi videre, og kom, etter mye kø og utrolig mange passerte biler til downtown Los Angeles, med sine 4 millioner innbyggere. Akkurat det tallet lyver litt, da hele området rundt Los Angeles er som StavangerX40+400 Sandneser rundt. Det vil si et byområde på ca 24 millioner innbyggere. Samtlige av dem mistenker vi for å ha egen bil.

Vell fremme på hotellet vårt, stakk vi ut for å spise på en brasiliansk grill, som viste seg å være stengt. Dermed bar d inn på en fin restaurant med en skuespiller i Two and a Half Men som servitør. Artig.

23 juli.

Glade for å få se sjøen igjen for første gang siden New York, dro vi i dag for å bade, og for å gjøre det hele til en verdig slutt på bilturen, ved enden av route 66, på piren til St Monica beach. Mange vill kanskje huske plassen fra Baywatch, og jammen min hatt va det flust med badevakter den dag i dag. Alle hadde fløyte, og alle likte å bruke den.

Vi hadde avtalt å møte vår gode venn Mark fra Albuquerque denne kvelden, i hans hus rett ved Malibu. Her ble vi tatt godt i mot, i en fin amerikansk villa, med svømmebasseng og tilnærmet fullt utstyrt kjøkken på terrassen. Et grillmåltid senere, ble vi tatt med på en til dels lang sightesing i Marks amerikanske bil. Beverly Hills, Hollywood, Sunset Boulevard, St Monica og Malibu var noe av det som sto på programmet. Eller sagt på ein annen måte, mange fine hus, utrolig mange biler og en drøss rødelys senere, hadde vi sett en liten del av LA området. Fornøyde og trøtte kjørte me him te hotellet.

24 juli.

Los Angeles e filmhovedstaden i verden, og et besøk i Universal studio va program erklært. Et sjukt dyrt inngangspass seinere (med rett til å gå først i alle køer) var vi innenfor portene, og kjørte det de hadde av attraksjoner. Live skuespill av waterworld var kanskje det kuleste de hadde, men også Shrek 4D va løye, selv om me ennå ikkje e sikker på ka 4D e fornåge. Likevel var dagens høydepunkt å kjøre innendørs berg og dalbanene Mummy. En helt ordinær attraksjon, men 16 åringen som satt bak oss, skreik så intenst høyt og altfor lenge, at det hele ble utrolig morsomt for alle oss andre. Moren hans nærmest smuglet vedkommende ut etter at turen var over.

Kveldens middag ble inntatt på en finerer plass enn vi hadde ventet, og regningen såg dertil stygg ut.

25 juli.

En rolig dag i bassenget på hotellet, før vi ble hentet av Mark, for å få inn litt lokal kultur. Først dro han oss med på en jødisk restaurant for å smake på den berømte Corn beef sandwichen deres. Det var, litt overraskende, to mais skjever, med, og dette e kje tull, 8 cm med roastbifflag i mellom. Det gikk ned, men vi syntes synd på dyret. Deretter dro vi for å se litt sport, nemlig baseball(brennball). Amerikanerne elsker sport, men av det sære slaget. Dette ville vi ta nærmere i øyesyn, og sammen med Mark og hans ene sønn dro vi på kamp. Det gjorde 45 000 andre og. Alle kjørte for øvrig til stadionet. 4 svartebørsbilletter senere var vi innenfor portene til legendariske Dodger stadion, hvor ikke uventet Dodgers spiller. Kampen sto lenge og vippet, men endte til slutt med hima seier til Dodgers over Washington Nationals, med de lite imponerende sifrene 3-1. Kampen var kort, kun 2 timer og 15 minutter. Men hjemmepublikumet kan glede seg over 81 hjemmekamper i sesongen( som er på 6 mnd), så kampene ville komme raskt de neste dagene også. Etter på dro vi til China Town og spiste noe ris, og takket for nokk ein fin dag med Mark.

26 juli.

Tiden var inne for å besøke den berømte stranden Venice, Californias svar på Miami strendene. Utendørs treningsapparater, basketball baner, gateselgere, damer på rollerblades og alt det andre som hører med var her. Det blei ei fine dag på stranden, til tross for at plassene vi hadde på stranden tre ganger ble overskylt av vann fra bølgene. Vi våget ikke ta opp kampen med naturkreftene, og hadde noen forsiktige tilbaketrekninger kver gang. På kvelden var vi ute å luftet oss litt, og da va det naturlig å stikke på ein uteplass på taket av en skyskraper midt i byen.

27 juli.

Noe overraskende skulle vi bytte hotell i dag, da dagene hadde fløyet av sted. Våre gode venner i vallet parkeringen utalte som avskjedsord, ”these guys are really bad with tickets”, da vi flere ganger ikke greide å gi dem det de trengte for å få tilbake bilen vår. Men litt driks gjorde dem alltid i godt humør, og Toyota Higlanderen kom glidende tilsutt kver gang.

Vi flyttet nå fra downtown LA til Culver City, litt nærmere strendene. Her kom vi på et hotell, som ikkje var hotell, men et leilighetskompleks. Dermed hadde vi plutselig kjøkken, men ingen til å rydde opp. Litt utpå ittemiddagen, kom vi oss ned på stranden igjen, sammen med resten av bilflåten til LA. Mange biler, og få parkeringsplasser, betyr dyre parkeringsplasser i USA, her er det ikke snakk om fast pris. Men vi fikk nå hevet inn bilen hos noen halvkrimminelle folk, og jommen var den ikke like hel når vi fikk den tilbake og.

På kvelden stakk vi til Walk of Fame, og såg på alle løgningene som holdt på der. Stolte av å sett Ingrid Flagstad, det norske bidraget til walken, gikk vi på det vi trodde var en fondue resturant. Det var det ikke, men en shushi og shabi shabi resturant. Vi valgte shabi shabi, og fikk utdelt en bolle med vann hvor vi kokte kjøttet og grønnsakene vi hadde kjøpt. Det hele ble en herlig totalt smakløs kombo som en heks ville vært stolt av. Etter å ha vært på denne delikatessen, gikk vi raskt ned på gaten og kjøpte oss kver si pulsa..

28 juli

I dag var det igjen tid for golf, som er utrolig kjekt i dette landet. Nye baner e alltid gøy, samtidig som vi kjører fra bane til bane gjør det hele til en avslappende opplevelse. I dag dro vi til Brookside, nær Pasadena. Her møtte vi Mark, og gikk en runde på en av de bedre, men også lengre baner vi har sett. Par 4 hull på 420 meter satte oss på virkelige prøver, og vi har vell alle spilt bedre runder golf. Vi håper hvertfall Mark har gjort det. Deretter tok vi oss ein middag i Pasadena, før Thomas trygt fraktet oss til Kodak senteret i hollywood. Der såg med ein shid film, men me hadde aldri før vore så nærme de så hadde lagt shid filmen.

29 juli

Dagen startet tidlig, da vi er friske norske ungdom som vil utnytte dagen. Så rundt halv tolv satt vi i bilen på vei til stranden. Etter noen minutter, stopper vi i et lyskryss på rødt, og følgende samtale utspiller seg. Håkon kommenterer at bilen står å vugger kraftig: ”Ka e d som skjer, eg har jo bremsen i bånn? Prøve den å kjøre fordi den står i drive?” TT ”Sikkert fordi du kasta bilen rett i revers i går kveld, sikkert ødelagt shiden.” Håkon har nå kastet bilen over i park, og det roer heldigvis ned bilen. I det neste lyskrysset prøver vi igjen å stå stille med bilen i drive, og nå går det heldigvis bra. Lettet over å ikke ha ødelagt leiebilen kjører vi videre.

Dagen ble tilbragt på Venice beach. Med sine 22 grader i vannet var det hele ganske så forfriskende, men vi våget oss nå uti vannet til tross for kulden. Noen herlige bodysurfingsbølger fikk vi også oppleve. I dag oppdaget vi også en ny sport, nemlig Paddle Tennis. En skrumpet tennisbane, blir fulgt opp med noen skrumpede tennis køller, og så er du i gang. Dette førte til høyintensitet, mange ballvekslinger, og mye svette. Men det var artig, og vi følte oss litt proffe der vi spilte mellom stranden og handlegaten. Under lunsjen overhører vi en samtale der en gjest på kafeen spør servitøren om hun kjente det. Kjente va tenkte vi.. En melding fra Røysi som spurte oss om me kjente skjelvet, måtte vi svare benektende på, da vi trolig hadde vært på stranden.

Vell hjemme på hotellet slår vi på tv, og det eneste de snakker om er jordskjelvet. Det har målt 4,8 på richterskala, og er det kraftigste i LA på flere år. Skjelvet hadde episenteret i San Diego og startet klokken 11.48 lokal tid. Da først begynner vi å tenke hvor vi var på det klokkeslettet, og kan med trygghet fastslå at det ikke var noe galt med bilen i det heile tatt, den sto kun og danset rytmisk etter jordskjelvet bevegelser. Artig å ha opplevd, men ville ikke kjørt i 160 når det skjelvet startet, så greit at vi sto i ro.

På kvelden dro vi til Beverly boulevard, og inn på the Comedy Store. Der hadde utallige komikere 15 minutter kver med show, noe som gjorde det hele variert, og stort sett ganske så løye. Løye hadde jaffal neger damen bak oss. Hu lo og lo, og samtlige komikere måtte kommentere hennes tilstedeværelse. Vi var mer heldige med bordplasseringen i dag, enn sist komiklubb, og paret foran oss fra Libanon tok mesteparten av støyten.

30 juli

Golf i dag, ved Alhambra golfklubb. En fin og kort bane, der Håkon hadde sinn korteste eagle put i sitt liv, på ca 3 meter. Selvsagt var den for kort, og tilsiden, men birdien var sikker. Thomas dro i land en sikker seier på to slag, før han vi spilte med bød oss kversinn øl, og trilta vekk i porshen sinn. Middag skulle vi spise på Hard Rock cafe, men den var flyttet, så vi havnet på en plass der Thomas likte alle forrettene, men ikkje hovedretten. Synd for han. Deretter såg vi en kino i en fullstendig tom kinosal, som muligens også var med å reflektere filmens budskap..

31 juli

En hel dag på stranden, før vi dro til LAX for å frakte oss tilbake til herliga Norge.

Litt statistikk:

· Vi har kjørt 3150 miles på denne turen, det tilsvarer 5040 km, eller 5 ganger gjennom Tyskland.

· Gjennomsnittsfarten ble 50 miles per hour, det vil si 80 km/t. Før vi kom til byområdet rundt LA, var den på 93 km/t.

· Toppfarten ble registrert ved gps (Daisy) til 108 mp/h, eller 173 km/t.

· Antall hamburgere spist: Thomas: 11 Håkon: 3

· Antall ganger på McDonalds: 1

· Antall insekter eliminert fra jordens overflate og inn i Toyotaen: ca 10314

· Kg ost konsumert på turen: 4

· Kg kjøtt konsumert: 16

· Nesten ulykker: 2 ganger der biler har gjemt seg i en blindsone som vi ikke ser om vi snur oss, men har blitt reddet ved fløyting fra ofrene våre.

· Ulykker: O

· Antall sinte Amerikanere: 1

· Antall vennligsinnede Amerikanere: Alle -1

Hotellene:

*Har do, og sikkert AC også, men vi har ikke vært der.

** Do, av og til blir det ryddet. AC bråker som et treskeverk, og en våkner titt og ofte når den skrur seg av og på. Kan finne på å gi vekk frokost. Gratis internett.

*** Stillegående AC, alltid 3 håndklær. Ofte kake i resepsjonen. Betalende internet

***1/2 Utrolig trege heiser.

**** To dusjhoder, kan forekomme casinoer i lobbyen. Betaler grise mye for internett.

***** Ikkbe sesøkt, men overbevist om at det er tre dusjhoder der. Har tjenere som leser internett for deg.

Konklusjon: I USA er det fint, om du kan bake deg egne brød, selv får velge hvor mye pålegg du vil ha, ikke har vegringer mot å spise en halv ku til dagen, elsker å kjøre bil, og sitte i kø om du er i en storby. Ellers er kontinentet helt konge, fylt opp med selvironiske hyggelige mennesker som elsker å slå av en prat.

Fra USA for siste gang, Thomas Tungland og Håkon Hestness.

Sin city

2008-07-22T22:58:00.000-07:00

18 juli

Las Vegas

Fredag

Vi tok inn på Double Tree hvor vi tilbrakte den første natten i syndenes by. Tempraturen var nå på det varmeste til nå på turen, men vi la allikevel ut på en golfrunde et stykke utfor byen. En meget bra bane som også førte til bra spill av de noe tørste nordmennene som vandret rundt i ørkenen og slo golfballer. Heldigvis delte de ut både kalde hånklær og isbiter. Kvelden brakte oss så til en god biff pluss en fuktig kveld på byen.

19 juli

Lørdag var det duket for nytt hotell på den berømte strippen, etter tidenes værste frokost. Firestjerners hotell med et eget casino var da ikke å fornekte. En vinner blant disse hotellene var å plassere casinoet i lobbyen, slik at en måtte gå gjennom fristelsene før en omsider kom til resepsjonen. Det er også verdt å merke seg at det var installert to dusjhoder, dette for å markere de ekstra stjernene hotellet var belønnet med. Helt genialt konsept i en ørken for å opprett holde ørkenstatusen. Etter en liten høneblund var det duket for å prøve lykken på casinoene. The Mirage og Bellagio var da selvskrevne besøk. Vi havnet dog til slutt på Ceasars, hvor vi spilte en liten pokerturnering. Thomas gikk så 4 timer senere fra bordet med en gevinst på hele 30 dollar! Dette var noe for lite, og han satt derfor gevinsten et par ganger på svart, og gikk senere hjem 200 dollar rikere. Ikke ofte en går rikere hjem etter en tur ute i Vegas.. Vi ble også fasinert over det kjente vannshowet som pryder over stripen i en svær kunstig innsjø midt i ørkenen. Håkon poengterte at hvis Breiavannet kunne få noe lignende ville folk også kommet til Stavanger..

20 juli

Søndag var det duket for en ny golfrunde, da værgudene for en gangs skyld var noe snille da de laget skyer på himmelen. Spillet var ikke like bra men absolutt godkjent. På kvelden tok vi en middag med venner av Fabian (Henrik og Duffy, Jonnyen var slått ut) som var på tidenes heisatur i Vegas.

Vi ble her frarådet å dra til San Fransisco, da servicen i fyllearresten ikke var noe særlig å skryte av. Middagen ble på en brasiliansk grill, da disse typene restauranter er blitt en klar favoritt. Det meste i Vegas er dobbel pris, noe dette måltidet også viste, Så bar turen til en bar og en nattkllubb. Vennene til Fabian hadde flight morgenen etter og forlot oss, de hadde dog kjelket nok på denne turen. En annen ting med Vegas er at du slipper å besøke resten av verden etter denne byen. En får nemlig med seg alt fra egyptiske pyramider, eifeltårn, colosseum og de fleste andre kjente landemerkerI Inni pyramiden var det ikke overraskende et casino pluss et hootell. Da det kun var vindusrom i pyramiden, var konklusjonen dårlig romutnyttelse, men muligheter for luftige svev ned fra toppetasjene.

21 juli

Mandag ble en ny rolig dag hvor vi igjen lekte turister. En tur på Vegas Outlet center og en tur opp i tårnet Stratosphere, som ligner mistenkelig på Seatlle tårnet, ble da våre hovedattraksjoner. Tårnet hadde for øvrig verdens raskeste dobbeldekker heis, heilt greie heis. Kvelden brakte oss til en buffet på casinoet Wynn, hvor Håkon kunne krysse av kongekrabbe og muslinger på matlisten sin. En pokerturnering senere tok vi kvelden da det var tid for å begynne å snu døgnet noe tilbake igjen. Utsjekking klokken 11 var nemlig gang på gang vist seg å være uoppnåelig for norske natteravner. Nå er vi klare for et strandopphold i LA og alt det andre vestkysten har å by på.

2008-07-19T16:05:00.000-07:00

Hoover Dam

Hoppe bilder e obligatoriske

Flyplassen i ALbqerqu

One man down, two too go

2008-07-18T21:57:00.000-07:00

15 Juli. Bilder kommer senere:)

Mette og gode itte gårsdagens fråtsing på den brasilianske grillen, satte vi oss i bilen for å sende hjem Erlend til herliga Stavanger. Det ryktes at Sørbø Trelast hadde ein finger med i den beslutningen. Vell innsjekket på Anbuqerque International Airport, som omtrent var på størrelse med Sola International Airport, dro Thomas og meg videre over kontinentet. Det vil si, vi kom 5 miles, før vi sto på en golf bane, med innleid utstyr og golfbil. Etter 3 hull på banen, tok vi igjen gruppen med spillere foran oss, og spilte videre med de. 2 hull senere var vi invitert hjem til dem i Los Angeles. Fort gjort, og vi akter å besøke dem, kem kan vell takke nei til en neger på 100 kilo som inviterer på grillfest? En artig og varm runde senere, måtte vi se å komme oss av gårde mot west. 3 timers kjøring senere tok vi tredje, og muligens beste, motell i landsbyen Holbrook. Indianermotellverten (skrives d slik) kunne for øvrig opplyse at klokken var ni på kvelden, ikke ti som vi hadde all grunn til å tro. Vi er nå minus ni timer i forhold til det vi antar klokken er i Norge.

16 juli

Holbrook var ikket et blivende sted for travle turister, og vi la i vei på endeløse sletter mot Grand Canyon, som vi har resonert oss frem til må bety Grandios stor dal med elv i bunnen. På veien dit så vi opptil flere tog, og d rare med dem, e at de i motsetning te Norge, har minst fire lokomotiv kver, og drar på 3-4 km med vogner. Fort går det ikkje. På vår heller flate vei til Grand Canyon, kom vi også over et aldri så lite meteoritt krater. Fordi som ikke vet forskjellen på meteor og meteoritt, kan vi berolige med at en meteoritt er en meteor som har kræsjet i jorden. Du finner derfor aldri meteorer på jorden.

Meteoritten greide å lage et ganske så imponerende hull i bakken, og amrikanerne greide like imponerende å kreve 15 dollar av kver person som hadde lyst til å titte over krater kanten.

Men det var ikke meteoritt hull som sto på hovedatraksjons listen i dag, men derimot Grand Canyon. Og ja, den var grandios. Elven, som går under navnet Colorado, har brukt 2 milliarder år på å grave ut området, og selv om unge lovende Tungland spekulerte i at det skulle han og fått til på såpass lang tid, så var det like fullt ganske imponerende, og bør strengt tatt sees med enge øyne. Det var det en del andre mennesker utenom oss som også gjorde, og gjorde det hele ganske folksomt. Derfor gikk vi et stykke vekk, og ut på en klippe, som ingen av våre mødre ville tillatt oss å gjøre. Men alt for fotokunsten. Etter å ha sett Grand Canyon fra the South Rim, gikk vi og så dalen nedenfra, men da på et IMAX lerret.

Mot kvelden kjørte vi ned til det som blir omtalt som old Route 66 Loop, og fant oss et motell i spøkelsesbyen Seligman. En god middag på resutranten roadkill, ble etterfulgt med tap i biljard for overmakten Thomas, med påfølgende U i dart. Et tips fra bardamen om å ta en fottur til Supai og noen fosser ble også snappet opp denne kvelden.

17 juli

Å bade i fosser fristet, så vi mobiliserte for å få til denne turen, sto opp tidlig, kjøpte inn 5 liter drikke hver, og kjørte mot starten på fotturen. 12 miles skulle strekningen være på, og etter å ha forhørt seg med de lokale indianerne forsto vi at vi kanskje kom til å ta oss ”sol over hodet”, og ringte for å høre om det var muligheter for å overnatte i Supai, som ligger i bunnen av Grand Canyon. Der lo de av oss, og sa at her var det fullt, alltid. Bestill igjen om et år lød tonen. Dermed måtte vi gå vekk fra hele planen om den turen, for å unngå å ligge oppi en fjellside, blindet av mørke, tørste og med fjelløver snikende rundt. Ingen skal komme her å si at vi ikke kan fjellvett reglene, vi snudde i tide (før vi begynte), og hørte på lokale fjellfolk. (indianerne)

Nye planer kom for dagen, og vi satte oss i bilen, og kjørte til Kingsman, hyrte oss et rom for natten, hev oss i bassenget og ventet på kaldere vær, da 50 grader føltes litt ubehageligt. (Ja i solen). Ved 16 tiden, ble det litt bedre, og vi leide oss et golf sett, og en golfbil med bensinmotor(!), og spilte 9 hull golf på en fin golf bane. Thomas valgte å bruke tre putter på alle hull, og la selvsagt all skyld på putteren. Noen pool slag som endte uavgjort, og en steik seinere stakk vi til sengs. I morgen venter Las Vegas.

Albuerque

2008-07-14T18:23:00.001-07:00

12 juli, ferden til Albuquerque.

Etter ein heller brutalt dårlig frokost på motellet vårt i Tucumcari, dro vi videre vest mot tidenes vanskeligste bynavn å stave, nemlig hovedstaden i New Mexico, Albuquerque, ein by med snaue 500 000 innbyggere. Her hadde vi bestilt hotellrom i tre dager, sentralt i byen. På veien datt vi innom en liten plass som hette Tinkertown, der et ektepar+ ein dverg med over middels store fritidsproblemer, hadde satt opp et museum med flere tusen trefigurer de selv hadde lagt. Men det rareste var at de også hadde bygget huset de hadde museumet i, ved hjelp av glassflasker i stedet for mursteiner.. Snål verden. Overraskelsen var også stor da vi så skilting til et skiannlegg, da vi nå befinner oss i det som må kunne kalles ørkenlandskap.

Vell fremme på hotellet, hoppet vi i bassenget og bestemte oss for å stikke på nok ein standupshow klubb. Halveis på vei der til, oppdager vi at Erlend har glemt legitimasjon, og får en herlig lang taxitur. Vi er likevel tildig ute, og rekker å trykke i oss litt vietnamesisk(!) mat før vi stikker ned på showet. Der er vi urutinert tidlig ute, og får derfor ekstremt gode plasser, omtrent inni scenene, til humoristenes store glede. Vi ble ledd ut av samtlige i den salen opptil flere ganger den kvelden, og etter showet unnskyldte de to komikerne seg til oss og sa me fekk mye dritt. Men me synes d va løye, og sjelden har me vell ledd så mye av folk som snakke drit te oss. Under forestillingen fikk vi også en aldri så liten overraskelse, da det kom frem at byen lå på 6000 feet above see level, eller nærmere 2000 meter over havet. Det var litt av ein overraskelse itte å ha kjørt endeløse flate strekk de siste dagene, og trodd vi var på et par hundre meters høyde. Dermed skjønte vi hvorfor det ikke var mer enn 20 grader i luften, og hvorfor de kunne skilte til et skiområde.

Juli den 13.

Fremdeles i Albuquerque, og ein rolig dag vente oss. Me stakk te et kjøpesenter og hamstra nye forsyninger med boxere og sokker, samt kåret Hestness til turens gladiator. Fornøyd me det la vi oss rolig i bassenget og hottuben med kversin bok. Erlend og Totta har for øvrig lese kappløp på Stieg Larssons første bok. Itte å ha låge i solen lenge nok, gjekk me ud å fekk oss turens beste måltid på ein brasiliansk grill, der de heile tiden lesset på me forskjellige typer kjøtt, heilt te me måtte vise de den røde kuben me hadde fått og kapitulere før me begynte å spy.. Heile herligheten kom på 20 dollar per pers. gitt vekk. Deretter gikk vi, etter ha funnet igjen Erlend som forsvant på mystisk vis, på kino og såg Hancock. Den filmen slenge me terningkast 3 på, trenge absolutt ikke sees, men du kjede deg ikkje i hjel.

Juli den 14.

Frokosten ble inntatt i sengen, etter at det kom en servitør og vekket oss klokken ti om morningen. Føltes heilt greit. Etter den heller greie oppvåkningen, kjørte vi til et fjell ved navn Sandia Peak, og tok det de påsto var verdens lengste heis opp på fjellet, 4,5 km lang. Med en stigning på 1164 meter sto vi plutselig på 3163 meters høyde, rett ved et skitrekk.

En god utsikt og en dårlig lunsj senere var vi nede igjen, og dro til den lokale ”fun parken”. 35 hull minigolf, og absurd mange spill på et heller dårlig dataspill senere, dro vi hjem til hotellet stor fornøyde og litt fattigere, for å forberede oss på dagens inntakt av mat på den brasilianske grillen. Her gjelder det å ver solten.

Okahoma bomber og andre flate lansdeler

2008-07-12T14:39:00.000-07:00

10 juli

Før me tok kvelden i går, bestilte vi nytt hotell i Oklahoma city, og oppgraderte oss selv fra et motell langs veien til fint hotell i sentrum for en latterlig lav pris. Plassert sentralt i byen, som ikke overraskende er Oklahomas hovedstad, gikk vi oss ein tur for å få i oss noe mad og se ka byen hadde å by på. Det har begynt å bli en vane nå, men samtlige personer på denne kanten av landet kommenterer aksenten vår, og lurer fælt på kor me komme fra. Når me seie Norge, lure de stort sett fremdeles på kor me komme fra.. Beglodde og mette gikk vi til det ene punktet i byen som har gjort det berømt, en berømmelse de gjerne skulle vært foruten. I 1995 valgte nemlig en halvnakke av ein bonde å sprenga den føderale bygningen i byen. Til det brukte han ikkje mindre enn 4000 pounds sprengstoff, ka d nå måtte ver.. Vi besøkte både minnesparken og museumet. 196 tomme stoler på en gressplen var satt opp for å minnes de døde.

Tilbake på hotellet, tok vi mot til oss, og gikk mot treningsrommet. En fin økt der, ble fulgt opp med 2 timer ved bassenget i steikende sol. Herligt. Deretter tok vi taxi nærmere 150 meter til en mexikansk resturant, og var temmelig fornøyde me d. Kvelden blei fulgt opp me utallige slag pool, og like mye av noe annet. Me kom også i snakk med en lokal gjeng fra Oklahoma, som innledet samtalen slik: ”Do you guys smoke weed?”. Så spurte de oss kor me kom fra, før den ene av de la om til flytende tysk og regnet med at vi kunne det samme. Det kunne me ikkje.

I løpet av kvelden kom me også i snakk med ein komiker fra New York. Mye kan tyde på at me blei ein del av hans stand up dagen etter. Thomas tok kvelden på gulvet, og plutesligt va det en ny dag.

11 juli. Oklahoma City til Tucumcari

Beine veien og fina veret, bokstavlig talt.

Vi begynner nå å nærme oss avlastingen av Erlend i Albuquerque, så vi satte oss i bilen og kjørte rett west. Over prærien der indianerne gjorde opp seg i mellom i gamle dager, mens cowboyene styrte showet i mer moderne tid. I dag pumpe de olje og før på kyr, som kan bli burgere. Veien fra Oklahoma City, til Tucumcari førte oss gjennom flere småbyer som nok hadde storhetstiden sin for flere tiår siden. Clinton, Elk og Amarillo er nok alle eksempler på dette. I Clinton var vi på et route 66 museum, og fikk kjøpt oss kver sitt skilt. I Elk spiste vi middag i et gammelt stasjonsbygg, før vi så deler av ein baseball kamp med stor laget Elk Ciyt Elks. Meg og Erlend betalte 5 dollar kver, mens Tungland elegant snek seg inn.

Deretter fulgte vi det hele opp med ein durabelige minigolf battle, der Thomas noe heldig (vil noen hevde) dro i land seieren. Dagens ubestridte høydepunkt var likevel å se Håkon sette et hole in one slag av de helt sjeldne. Sjelden har jubelen vært høyere på Elk citys old town minitaure golf. Andre høydepunkt på banene var å se kver gang Erlend bøye seg, eller prøvde å bøye seg for å plukke opp ballen.

Vi dro også innom Amarillo, og såg på folk som prøvde å få seg en gratis middag, ved å spise 2,2 kg biff med tilbehør og dessert på under en time. Det såg ikkje fristende ut, og me tvile vell på at så mange greide d. Stolte av å være i Texas, kjøpte vi også 3 cowboy hatter. Thomas, som tror han er Superwoman falt på en rosa utgave, og det samme gjorde også Erlend som ikke fant sin Dollarman farge. Deretter kjørte vi videre til endelig stoppested, for å rekke å booke hotellrom i Albuquerque før klokken slo midnatt. Lite viste me at vi hadde tatt igjen klokken med en time( så fort går denne bilen), og at vi nå er minus 8 timer i forhold til Norge.

Ellers har vi nå svidd av 4 fulle tanker, eller nærmere 240 liter lite miløvennlig væske.

Fisk på land

2008-07-10T08:30:00.000-07:00

9.juli St Louis - Oklahomacity

http://www.youtube.com/watch?v=jOowbyZu328

Gårdsdagens elgemat og berg og dalbanekjøring viste seg å ha skapt litt ubalanse i magene til Totta og Ørli, dette gikk verst utover Ørli som tok seg en morgentur, hvor mye av gårsdagens mat visstnok skal ha komt i retur. Håkon derimot som nektet å spise elg tok seg en joggetur på morgenkvisten, etterfulgt av en svømmetur.. LATTERLIG sa Totta å satte seg i stedet på terrassen for å ta seg ein snus.

Turen gikk så til World Greatest Sporting goods store som lå et stykke lenger nede i byen. Dette viste seg til vår store overraskelse å være en butikk fullspekket i alt som har med jakt og fisking å gjøre.. Og amerikanerene valgte då ikje uventa å laga det digert, kor det blant annet va et fossefall midt i butikken.. Itte å ha prøvd et jakt skyte spel og sett litt på fisker og fugler (levende fugler, som ikke bodde i bur), tok me turen å konkluderte me at Masji nok kunne bosatt seg her..

Me hadde ein lang kjøretur foran oss til Oklahoma, cirka 5 timer i 70 miles i timen så kan du regna sjøl.. På denne strekningen satte Totta ny rekord me Highlanderen, då han mada på i 97,9 MPH, dette då av sikkerhetsmessige årsaker, då me hadde ein trailer i helane som muligens hadde plan om å knusa oss..

Itte et par timers kjøring tok me inn på den gamle og bevarte Route 66, endelig ein veg med ein fil.. Langs denne vegen lå dår ein del attraksjoner. Me valgte å stoppa med ein diger blåhval de av ein eller aen grunn hadde fyrt opp, samt ein tanks.

Me stopte i Tulsa for å få oss någe mad. GPS-en i godt samarbeid med Lonley Planet førte oss te ein historiske restaurant som hadde låge der i over 50 år, Jamilin. Servitøren hadde ein slags ristesykdom, som førte t at alle tallerker og fat kom dabbane på bordet vårt, og me spøkte me at han nok hadde jobba her siden starten. Seinere viste det seg at han hadde nettopp d, og at an va 80 år.. Me blei advart om at indrefileen nok ikje va større enn 250 gram, men det gjorde ingenting når de kompanserte med 5 (gratis) forretter.. blant aent någe fårikål lignande greier, e ikje kver dag.. Amerikanere har vist seg å verr meget snakkesalige.. Å her va dår ingen unntak.. Den lokale helten ved siå av oss, som viste seg å ver executive host på det lokale casinoet, lurte jo selvfølgelig kor me va fra og ka me gjorde her.. Itte å ha fortalt oss historien t restauranten, som blant aent inneholdt Muhammed Ali, fortsatte han med historien om faren, som hadde spronge USA på tvers! Tok visst ein 72 dager eller någe.. Ein overraskelse va at kånå/datterå/elskeren/vennen te helten visst nok hadde ein lidenskap t Engelsk med norsk aksent. Hu sporte kor lang tid d tok å lera hvis hu kom t Norge.. Går nok rimelig fort, me ska nok fiksa någe sa Håkk selvsikkert..

Videre gjekk turen t Oklahoma city, me tok helten sitt råd og mada på i 85mph på Interstaten i halvaen time. Tror d va tri svinger på denne strekningen. Det mest spektakulære på den strekningen var Tottas innkjøring til en bensinstasjon, som foregikk i 140 km/t, men koste bensinen 5 kr literen e d jo bare å, ja, mada på. Tok inn på Baymont inn og sovna henn.. Får håba me våkne igjen…

Hvem vant slaget i Harsfjord?

2008-07-09T08:42:00.000-07:00

Fortsettelse 6 juli.

Nå har me kjørt fra Chicago, som me aldri gadd å besøke, til en by som heter Springfield. Det gjør forøvrig 20 andre byer også i dette landet, så oppfinnsomme e de ikkje. Dette e hovedstaden i staten, så chicago med 2,8 millioner innbyggere må føle seg litt snurt i forhold til denne byen med 100 000 innbyggere. USAs første president ligger forøvrig begravet i byen, noe den bære preg av... Ellers e byen kjent for å ha mye mat, blant annet usas første drive thru,,, men vår erfaring e at det e riktig så vanskelig å få tak i mat etter 10 om kvelden, noe som førte oss på ein bensinstasjon. Trist, men sant..

7 juli

Springfield til St Louis.

I dag tok vi turen videre sørvest i landet. Det første vi gjorde var å stoppe ved Lake Springfield, en oppdemmet damm med forfirskende 28 grader i vannet. Etter å ha overvunnet frykten for alligatorer, alle fiskene som hoppet, og Thomas sin ytterst store respekt for fugler, kom me oss te slutt uti og fikk oss noen svømmetak.

Etterpå, kjørte vi til St Louis, som ligger like ved Missesippi sine bredder. En gigantisk elv, som ikke ble mindre gigantisk over at det var flom i den. Hele promenader langs elven sto under vann, og Casino elvebåtene var fortøyet til disse kaiene, og dermed ganske så utilgjengelige. Det første vi gjorde i St Louis, Missouri største by med 350K innbyggere, var å kjekke inn på et 4 stjerners hotell, funnet ved hotwire.com (anbefales). Lite visste me at vi som vanlig hadde valgt feil plass å kjøre til, og først ved resepsjonen oppdaget damen i skranken feilen. Da hadde allerede en pikkolo tatt opp all bagasjen vår, mens en annen var i full gang med å parkere bilen. Litt tipsing senere, ankom vi vårt riktige hotell, med ytterst grei beliggenhet rett ved elven og byens store turistatraksjon, the gateway arch. En 192 meter høy bue, med verdens minste heis inni. Men opp kom vi, og heldigvis ned også.

Et besøk på Hard Rock cafe St Louis ble det også tid til, før vi bestemte oss for å trene, samt ta en svømmetur på taket av hotellet. Det gikk for så vidt fint, men veien ned igjen fra 18 etasje ble derimot vanskelig. Uten å gå videre inn på omstendighetene, brukte meg og Thomas 30 minutter fra 18 etasje til 10 ende. Da hadde vi vært innom 18, 17, 12, 4 og 1 etasje. 10 minutts venting, kun iført badesshorts i hotellets lobby hørte også med til den historien. Erlend derimot, gikk ned, og rakk å se et kvarters tv.

Senere på kvelden gikk vi en liten tur ut og så på livet, Erlend, denne gangen med legg, ble kastet rett ut fra den eneste plassen som det var folk på i byen,(mandag var nok grunnen til det) nettopp på grunn av at legget hans, et visa kort, var for dårlig for vakten. Neste gang kommer vi nok til å se Erlend gå ut med pass. Et gitt vekk besøk på Casino seinere va d kvell.

8 July.

Jammen bodde vi ikkje på et firestjerners hotell, men frokosten bestod av Tottas innkjøpte Corn flakes med melk fra kopper. Så slapp me jaffal backon for en staket stund.

På dagen stakk vi til Six Flags, en roller coaster park, uten kø! X antall looper, skruer, og andre merr eller mindre små sketsji opplevelser senere, var det ein fornøyd gjeng som tok turen til bilen, bare for å se at det kom ein Thunderstorm over parken.

Dermed ble det kjøring i til dels sterke regnbyger mot byen, ja nå kan du tippa, Springfield, men denne gangen i en annen stat. På veien til denne byen, som miss Daysi i gpsen elegant ledet oss til, fikk Thomas en aha opplevelse av de sjeldne. På et tp spørsmål om hvem som vant slaget i Hafrsfjord, der Thomas svarte helt feil, fikk vi følgene utsagn fra han da fasiten Harald Hårfagre ble lest opp; ”Å, e det derfor madlaleiren hette det”. Det brøt ut latter i bilen, og med tanke på at Totta har tilbrakt et par måneder inni den leiren gjorde det ikkje lettere å styre bilen mellom latterkulene.

I Springfield kastet vi oss inn på et billig motell, som for så vidt funka heilt flott.

Fra høye hus til korn produksjon

2008-07-06T18:29:00.000-07:00

5 July.

Dagen derpå. En heller rolig dag. Gode historier komme for ein dag. Erlend blei syklet hjem fra 10 th avenue 28 street, opp til hotellet, som låg på 51 street. Den sykkelturen tok sikkert en time, og Erlend var så fornøyd me servicen til sykkeldamen, at han doblet betalingen, fra 40 dollar til 80 dollar, nærmere 400 kr. Gitt vekk. En sen frokost ble inntatt, før vi, og 1000 andre bestemte oss for å ta apple store nærmere i øyesyn. At det var 500 selgere og inni det lillelokalet gjorde klaustrofobi følelsen fullkommen.

På kvelden gjekk me ner på carolines… ein komiklubb, etter ein øl va skepsisen for at me va di ”einaste” kvide på klubben drept. 2 timer sammenhengende latterkrampe, kun av brutt av ein pissepause men den blei utsatt så lenge at det gjorde vondt å pissa.. måtte gå som ringeren av notre dame på vei til dassen :D forresten så hetta hoved attracsjonen capone.. ørly prøvde å lura di andre ut på byen ittepå.. men siden eg hadde glømt id kortet blei d isje någe av d (tabbe sa Erlend suveren). alle va egentlig glade for d. me kom jem og fant ein lapp fra mangeren som sa at di isje kunne rydda rommet vårt fordi d va så rotete. Slik som det pleier med andre ord.

6 july.

Good bye New York, welcome to Lincon State Ilonoisses.

Itte follka i resepsjonen hadde scrolla seg gjennom alt me hadde kjøpt i minibaren (tog faktisk ein goe stund), og fått dem til å innse at vi ikke hadde kjøpt det, tok vi taxi til Jon F Kennedy for å fly til Chicago. Der ble vi ikke lenge, m eva nemlig på feil flyplass. (Tabbe, sa Håkon Suveren). Ein taxi til, og så va me på rektig flyplass, i god tid..

I Chicago møtte en Toyota Highlander oss. Litt uvisst hvilken motorvolum og ko mange gamp de har greid å stappe inn i den, men det står nå ein V6 i den, og har få problemer med å få oss opp i 80 miles på kort tid.

observasjoner og refleksjoner fra baksete så langt..

1 isje rart at krus kontroll blei oppfunne her

2 80 dollar for ein sykkeltur e mye selv om du e på fylla

3 new york e stort

4 kjøra motorsykkel uten hjelm m bandana e vinnar…

5 stemmen fra gpsen som sier recallibrating når me vell vitende kjører feil har blitt hetende miss Daisy

6 radiotips for svømmere: …don’t dive into the water if it is to shallow…

7 å feste suv en bak campingbilen ser isje heilt trygt ut.. (men flere gjør d)

8 lett å bli fartsblind

9 macceren e overalt

10 usedvanligt møye politi i dette landet.

Wrote by Hestness og Ørli.

Independence day

2008-07-05T09:04:00.000-07:00

4 Juli

Ennå i New York, og me e ikkje aleina. Opptil flere mennesker bor i denne byen har det vist seg.
Dagen starta i god japaner stil, med å oppsøke alle de store turistattraksjonene. Etter at en usedvanlig lang kø for å komme ut til Liberty Island forsvant på 30 minutter, hev vi oss på en ferje ut for å se på monsterstatuen. Fru frihet var virkelig oppdatert, og hadde skrevet ned datoen på en tavle hun holdt i hånden. Stiligt.

Videre gjekk turen til Ellis Island, kor immigrantene i sin tid kom til USA. Her havnet vi på et skuespill, så ingen skal ta fra oss at vi ikke er kultur interesserte. Dog har vi sett bedre teaterstykker.

Videre tok vi subwayen opp til Empire State building, der vi betalte i dyredommer for å kjøre heis og å stå i kø. Kø og venting går i det heiletatt hjem i denne byen, men det e vell ikkje noe annet å forvente når me leke turister. Å ta heis opp 370 meter på et minutt eller to va i grunnen ganske stiligt, og utsikten fra 102 etasje var helt brukbar. Ingen fly hadde umiddelbare planer om å gå inn for landing i bygget heller, så vi kom trygt ned, etter å ha stått i nok en kø.

Middagen ble inntatt på Vendys, der burgereren Baconary umiddelbart ble en suksess.
Itte å ha sovet middag, fra 22.30 til 23.30 norsk tid, dro vi for å finne 4 juli feiringen deiras. Den var ved east river, der de valgte å fyre opp et par tonn krutt. Smileys fyrverkeri var en ny opplevelse for oss, og det hele var ganske så festligt.

Itte de hadde røyklagt heile Manhatten, prøvde vi, og sikkert en million andre mennekser, å komme oss til andre steder i byen for å finne noe å drikke. Det fant vi ikke. 30 minutters gange, en taxi og så subway måtte til før vi fant en bar på Manhatten. Men når vi først fant en bar så blei det bra. Vi havnet til slutt på "kjendisstedet" Glass, og var der ut i de sene natte timer. Erlend kom hjem, etter å ha brukt 80 dollar på en sykkeltaxi. Gitt vekk.
Et lite tips, ikkje bestill dobbel vodka og redbull i USA, da blandingsforholdet er 95/5...

Direkte inne fra New York, Håkon Hestness

NY

2008-07-04T05:07:00.001-07:00

Dag 1, 02.jun.

En dag hovedsakelig bestående av flyvning og spising. Reiseruten orbitz hadde laget til oss funket til de grader, selv om ombordstigningen på flyet til New York var noe problematisk. Vi tok av 09:15 fra Sola, og etter et lite opphold på Heathrow, landet vi på JFK i fire fem tiden på ettermiddagen. Som en kan forstå var dette en meget lang dag, noe som førte til en tidlig kveld etter en middag på Papillon i New York. Det mest skremmende med hele reisen var en familie på 3, eller 4, som valgte å følge etter oss hele turen, inkludert TGI på Heathrow. Heldigvis greide en kløktig taxi sjåfør og riste dem av oss på vei inn til Manhatten. By: TT

Dag 2

Vi gjorde et forsøk på å komme oss tidlig opp for å utnytte dagen, dette forsøket ble noe mislykket da vi trengte mye søvn etter gårsdagens lange reisedag. Dagen startet med at jeg kjøpte hele minibaren, da det viste seg du ikke kunne ta ut ting i mer enn 20 sekund før den tingen automatisk blir satt på rommets regning. Håper dette kan omgjøres siden. Frokosten ble amerikansk, det vil si for min del smørbolle med ost, egg og bacon.. Håkon kjørte en noe sunnere linje med sin parmaskinke (og ørten bacen biter), mens Ørli hadde en bagel med noe ostegreier. Da frokostfettet var innlagt satte vi kursen sørover mot frihetsgudinnen. Undergrunnen funker også her glimrende, og det tok ikke lange tiden før vi sto og skuet over til denne vakre statuen. Det viste seg i midlertidig at vi ikke var de eneste som i dag hadde disse plannene, køtiden var fra 1 til 2 timer om å komme seg på båten, vi var ikke klar for dette, og bestemte oss for å drøye det til dagen etter. Isteden ble det en fottur gjennom Little Italy, China Town, samt innom ground zero en tur. I china town hadde vi lunsj på en lokal kinesisk resturant. Høydepunktet her var da servitøren først serverte meg noe kyllinggreier, som for øvrig smakte drit, hvor han så oppdaget at det ikke var jeg som hadde bestilt dette. Han tok det da fra meg, gikk en liten tur, og satte det på nabobordet, som heldigvis ikke hadde fått med seg hendelsesforløpet.

Vi tok så en tur til parken, hvor vi slappet av en halvtimes tid. Det var nå i følge Håkons gradestokk noe over 30 grader i skyggen, litt for varmt med andre ord. Etter en tur på Times Square, Sbarro og Broadway og Brooklyn Brigdge, havnet vi tilbake på hotellet. Ble en tidlig kveld etter en lang dag i New Yorks gater. Minibaren koster for øvrig 100 dollar, gitt vekk. BY: TT

Runaway Jury