Javel. Så e tiden inne for den siste bloggen fra paradis. Dessverre e d tid for å pakke sakene her nere, gi vekk d en ikke trenger, og innfinne seg på flyplassen. Itte tri fantastiske måneder e d bare å innrømme at d komme te å bli aldri så lite vemodig. Samtidig skal det bli godt å komme hjem og kjenne pinnekjøttlukten sive inn i nasen, og se igjen litt kjente fjes. Jaffal for ei liden stund, så vil nok savne etter palmer, uteresturanter, Hummingbird, havet, de andre studentente og bikkjå Prinsessa(som ligger å snorker på siden av meg når dette skrives, men våken straks en nevner pølse). Til sammen utgjør dette ein fantastisk livstil.
De siste ukene har bloggen blitt hengene etter, som følge av nedprioriteringer. Me komme jo hjem uansett snart har vell tanken vært. Men eg ska prøva å få ner noe av det som har skjedd:
Hjemmeeksamen e levert. Takk til alle som bidro for å få den i boks. 12 sider med mer eller mindre swada bør holde til ståkarakter og vell så det. Mest action på hjemmeeksamen greide noe overraskende Jokki å konstruere. Av god gammelvane utsatte han alt tilslutt. Av de tilgjengelige 7 dagene vi hadde, valgte han å satse på de to siste. En løsning som pleier å fungere utmerket, helt til en får akutt diare og spyr om kverandre. Dette mistet han et døgn på, og det var derfor riktig så spennende å se på Jokki jobbe som besatt med oppgaven siste døgnet. Men fyren dette jo alltid ner med beinå på jorden, så med gode 15 minuttersmargin var oppgaven levert. Me andre va stort sett ferige i god margin, men karakter settingen e me kanskje litt merr usikker på. (ja me har oppdaga at de faktisk gir graderte karakterer allikevel)
Som følge av sykdom, gikk Joakim glipp av en av de koseligste tilstelningene me har hatt her nede. Vi hadde spurt mafiabossen på surfestranden om me kunne tenne et svært bål der, og ha allsang og avslutningsfest. Dette lot seg selvsagt gjøre mot betaling. Men da dagen da vi skulle tennebålet kom, var mafiasoen så høy på kokain at han utgjorde en sikkerhetsrisiko som det heter på fint, så dermed ble det utsatt noen dagertil dagen da Jokki satt på rammen. Her hadde vi en koselig kvel, med høytidlig brenning av pensumbøker og en gjennomgang av sangene til postgirobygget.
Jeg har nå offesiellt stått på Kiteboard. Ikkje langt, ikkje lenge og ikkje spesielt stilfullt. Men opp kom eg jaffal, og vinden førte meg nå noen meter oppå vannet. En sport som absolutt ga mersmak.
The Grey Goose e solgt! Etter først å ha ødelagt begge sylinderne I motoren(tror eg), og et lengre reperasjonsopphold, ble the Goose lagt ut for salg, med en flunkende flott og fin ”SE VENDE” lapp. Ingen bet på dette, og jeg måtte drive oppsøkende selging. Da falt valget på noen nordmenn fra Nord Møre, som kunne tenke seg en moto. Etter å ha latt dem prøvekjøre den, nærmest slengte de pengene overbordet, og sa seg storfornøyde med dealen. I ettertid har jeg hørt kun positive ting om Goosen, der uttalelser som ”overraskende rask” florere. Kjekt å hørre at fuglen klarer seg også uten for redet.
Ellers har me stort sett levd kver dag her nere som det va vår siste. Nøte solen dagen lang, spilt volley te d blir mørkt og levd d gode liv.
Någen morsomme ting har me plukt opp i dette landet. Noe overraskende for de høye herrer i Brussel, valgte den Dominikanske Republikk å søke medlemskap i EU. Dette grunnet deres nære tilknytning til Spania. Ikke like overraskende ble søknaden avvist.
På apotekene i dette landet kreves det ikke noe resept for å få kjøpt medisiner. Det førte til denne samtalen med en engelsk apoteker. ”Hei, jeg vil ha en medisin med 1500 mg.” ”Ok, hva heter medisinen?” ”Aner ikke”. ”I USA og Europa trenger en resept for å få ut medisiner, det trenger man ikke her i den Dominikanske. Men en trenger i det minste å kunne navnet på medisinen!” sa apotekeren hoderystende. 1 minutt senere går kunden fornøyd ut med antibiotikaen sin.
Moralen fra denne turen får være at har du ikke 5 mann på motoen, eller 8 armeringsjern på slep, ja så har du enda usedvanlig god plass på mopeden din. Det e de utroligste syn som har passert oss på to hjul for å sei d sånn.
Det tror eg va alt for denne gangen, håpe bloggen har vore informativ lesing fra vårt lille paradis. Så får denne monoglogen til Joakim oppsummere turen:
Joakim til Håkon: ”Det e grævla godt at du dro meg me på dette her Håkon, eg har fager ikkje angra et sekund!”
Snakkes i Norge folkens! Bloggen e mest sannsynlig tebage når nye eventyr starte, når nå det måtte ver..
Håkon
