Sin city

18 juli

Las Vegas

Fredag

Vi tok inn på Double Tree hvor vi tilbrakte den første natten i syndenes by. Tempraturen var nå på det varmeste til nå på turen, men vi la allikevel ut på en golfrunde et stykke utfor byen. En meget bra bane som også førte til bra spill av de noe tørste nordmennene som vandret rundt i ørkenen og slo golfballer. Heldigvis delte de ut både kalde hånklær og isbiter. Kvelden brakte oss så til en god biff pluss en fuktig kveld på byen.

19 juli

Lørdag var det duket for nytt hotell på den berømte strippen, etter tidenes værste frokost. Firestjerners hotell med et eget casino var da ikke å fornekte. En vinner blant disse hotellene var å plassere casinoet i lobbyen, slik at en måtte gå gjennom fristelsene før en omsider kom til resepsjonen. Det er også verdt å merke seg at det var installert to dusjhoder, dette for å markere de ekstra stjernene hotellet var belønnet med. Helt genialt konsept i en ørken for å opprett holde ørkenstatusen. Etter en liten høneblund var det duket for å prøve lykken på casinoene. The Mirage og Bellagio var da selvskrevne besøk. Vi havnet dog til slutt på Ceasars, hvor vi spilte en liten pokerturnering. Thomas gikk så 4 timer senere fra bordet med en gevinst på hele 30 dollar! Dette var noe for lite, og han satt derfor gevinsten et par ganger på svart, og gikk senere hjem 200 dollar rikere. Ikke ofte en går rikere hjem etter en tur ute i Vegas.. Vi ble også fasinert over det kjente vannshowet som pryder over stripen i en svær kunstig innsjø midt i ørkenen. Håkon poengterte at hvis Breiavannet kunne få noe lignende ville folk også kommet til Stavanger..

20 juli

Søndag var det duket for en ny golfrunde, da værgudene for en gangs skyld var noe snille da de laget skyer på himmelen. Spillet var ikke like bra men absolutt godkjent. På kvelden tok vi en middag med venner av Fabian (Henrik og Duffy, Jonnyen var slått ut) som var på tidenes heisatur i Vegas.

Vi ble her frarådet å dra til San Fransisco, da servicen i fyllearresten ikke var noe særlig å skryte av. Middagen ble på en brasiliansk grill, da disse typene restauranter er blitt en klar favoritt. Det meste i Vegas er dobbel pris, noe dette måltidet også viste, Så bar turen til en bar og en nattkllubb. Vennene til Fabian hadde flight morgenen etter og forlot oss, de hadde dog kjelket nok på denne turen. En annen ting med Vegas er at du slipper å besøke resten av verden etter denne byen. En får nemlig med seg alt fra egyptiske pyramider, eifeltårn, colosseum og de fleste andre kjente landemerkerI Inni pyramiden var det ikke overraskende et casino pluss et hootell. Da det kun var vindusrom i pyramiden, var konklusjonen dårlig romutnyttelse, men muligheter for luftige svev ned fra toppetasjene.

21 juli

Mandag ble en ny rolig dag hvor vi igjen lekte turister. En tur på Vegas Outlet center og en tur opp i tårnet Stratosphere, som ligner mistenkelig på Seatlle tårnet, ble da våre hovedattraksjoner. Tårnet hadde for øvrig verdens raskeste dobbeldekker heis, heilt greie heis. Kvelden brakte oss til en buffet på casinoet Wynn, hvor Håkon kunne krysse av kongekrabbe og muslinger på matlisten sin. En pokerturnering senere tok vi kvelden da det var tid for å begynne å snu døgnet noe tilbake igjen. Utsjekking klokken 11 var nemlig gang på gang vist seg å være uoppnåelig for norske natteravner. Nå er vi klare for et strandopphold i LA og alt det andre vestkysten har å by på.

Hoover Dam










Hoppe bilder e obligatoriske


Flyplassen i ALbqerqu

One man down, two too go

15 Juli. Bilder kommer senere:)

Mette og gode itte gårsdagens fråtsing på den brasilianske grillen, satte vi oss i bilen for å sende hjem Erlend til herliga Stavanger. Det ryktes at Sørbø Trelast hadde ein finger med i den beslutningen. Vell innsjekket på Anbuqerque International Airport, som omtrent var på størrelse med Sola International Airport, dro Thomas og meg videre over kontinentet. Det vil si, vi kom 5 miles, før vi sto på en golf bane, med innleid utstyr og golfbil. Etter 3 hull på banen, tok vi igjen gruppen med spillere foran oss, og spilte videre med de. 2 hull senere var vi invitert hjem til dem i Los Angeles. Fort gjort, og vi akter å besøke dem, kem kan vell takke nei til en neger på 100 kilo som inviterer på grillfest? En artig og varm runde senere, måtte vi se å komme oss av gårde mot west. 3 timers kjøring senere tok vi tredje, og muligens beste, motell i landsbyen Holbrook. Indianermotellverten (skrives d slik) kunne for øvrig opplyse at klokken var ni på kvelden, ikke ti som vi hadde all grunn til å tro. Vi er nå minus ni timer i forhold til det vi antar klokken er i Norge.

16 juli

Holbrook var ikket et blivende sted for travle turister, og vi la i vei på endeløse sletter mot Grand Canyon, som vi har resonert oss frem til må bety Grandios stor dal med elv i bunnen. På veien dit så vi opptil flere tog, og d rare med dem, e at de i motsetning te Norge, har minst fire lokomotiv kver, og drar på 3-4 km med vogner. Fort går det ikkje. På vår heller flate vei til Grand Canyon, kom vi også over et aldri så lite meteoritt krater. Fordi som ikke vet forskjellen på meteor og meteoritt, kan vi berolige med at en meteoritt er en meteor som har kræsjet i jorden. Du finner derfor aldri meteorer på jorden.

Meteoritten greide å lage et ganske så imponerende hull i bakken, og amrikanerne greide like imponerende å kreve 15 dollar av kver person som hadde lyst til å titte over krater kanten.

Men det var ikke meteoritt hull som sto på hovedatraksjons listen i dag, men derimot Grand Canyon. Og ja, den var grandios. Elven, som går under navnet Colorado, har brukt 2 milliarder år på å grave ut området, og selv om unge lovende Tungland spekulerte i at det skulle han og fått til på såpass lang tid, så var det like fullt ganske imponerende, og bør strengt tatt sees med enge øyne. Det var det en del andre mennesker utenom oss som også gjorde, og gjorde det hele ganske folksomt. Derfor gikk vi et stykke vekk, og ut på en klippe, som ingen av våre mødre ville tillatt oss å gjøre. Men alt for fotokunsten. Etter å ha sett Grand Canyon fra the South Rim, gikk vi og så dalen nedenfra, men da på et IMAX lerret.

Mot kvelden kjørte vi ned til det som blir omtalt som old Route 66 Loop, og fant oss et motell i spøkelsesbyen Seligman. En god middag på resutranten roadkill, ble etterfulgt med tap i biljard for overmakten Thomas, med påfølgende U i dart. Et tips fra bardamen om å ta en fottur til Supai og noen fosser ble også snappet opp denne kvelden.

17 juli

Å bade i fosser fristet, så vi mobiliserte for å få til denne turen, sto opp tidlig, kjøpte inn 5 liter drikke hver, og kjørte mot starten på fotturen. 12 miles skulle strekningen være på, og etter å ha forhørt seg med de lokale indianerne forsto vi at vi kanskje kom til å ta oss ”sol over hodet”, og ringte for å høre om det var muligheter for å overnatte i Supai, som ligger i bunnen av Grand Canyon. Der lo de av oss, og sa at her var det fullt, alltid. Bestill igjen om et år lød tonen. Dermed måtte vi gå vekk fra hele planen om den turen, for å unngå å ligge oppi en fjellside, blindet av mørke, tørste og med fjelløver snikende rundt. Ingen skal komme her å si at vi ikke kan fjellvett reglene, vi snudde i tide (før vi begynte), og hørte på lokale fjellfolk. (indianerne)

Nye planer kom for dagen, og vi satte oss i bilen, og kjørte til Kingsman, hyrte oss et rom for natten, hev oss i bassenget og ventet på kaldere vær, da 50 grader føltes litt ubehageligt. (Ja i solen). Ved 16 tiden, ble det litt bedre, og vi leide oss et golf sett, og en golfbil med bensinmotor(!), og spilte 9 hull golf på en fin golf bane. Thomas valgte å bruke tre putter på alle hull, og la selvsagt all skyld på putteren. Noen pool slag som endte uavgjort, og en steik seinere stakk vi til sengs. I morgen venter Las Vegas.

Albuerque

12 juli, ferden til Albuquerque.

Etter ein heller brutalt dårlig frokost på motellet vårt i Tucumcari, dro vi videre vest mot tidenes vanskeligste bynavn å stave, nemlig hovedstaden i New Mexico, Albuquerque, ein by med snaue 500 000 innbyggere. Her hadde vi bestilt hotellrom i tre dager, sentralt i byen. På veien datt vi innom en liten plass som hette Tinkertown, der et ektepar+ ein dverg med over middels store fritidsproblemer, hadde satt opp et museum med flere tusen trefigurer de selv hadde lagt. Men det rareste var at de også hadde bygget huset de hadde museumet i, ved hjelp av glassflasker i stedet for mursteiner.. Snål verden. Overraskelsen var også stor da vi så skilting til et skiannlegg, da vi nå befinner oss i det som må kunne kalles ørkenlandskap.

Vell fremme på hotellet, hoppet vi i bassenget og bestemte oss for å stikke på nok ein standupshow klubb. Halveis på vei der til, oppdager vi at Erlend har glemt legitimasjon, og får en herlig lang taxitur. Vi er likevel tildig ute, og rekker å trykke i oss litt vietnamesisk(!) mat før vi stikker ned på showet. Der er vi urutinert tidlig ute, og får derfor ekstremt gode plasser, omtrent inni scenene, til humoristenes store glede. Vi ble ledd ut av samtlige i den salen opptil flere ganger den kvelden, og etter showet unnskyldte de to komikerne seg til oss og sa me fekk mye dritt. Men me synes d va løye, og sjelden har me vell ledd så mye av folk som snakke drit te oss. Under forestillingen fikk vi også en aldri så liten overraskelse, da det kom frem at byen lå på 6000 feet above see level, eller nærmere 2000 meter over havet. Det var litt av ein overraskelse itte å ha kjørt endeløse flate strekk de siste dagene, og trodd vi var på et par hundre meters høyde. Dermed skjønte vi hvorfor det ikke var mer enn 20 grader i luften, og hvorfor de kunne skilte til et skiområde.

Juli den 13.

Fremdeles i Albuquerque, og ein rolig dag vente oss. Me stakk te et kjøpesenter og hamstra nye forsyninger med boxere og sokker, samt kåret Hestness til turens gladiator. Fornøyd me det la vi oss rolig i bassenget og hottuben med kversin bok. Erlend og Totta har for øvrig lese kappløp på Stieg Larssons første bok. Itte å ha låge i solen lenge nok, gjekk me ud å fekk oss turens beste måltid på ein brasiliansk grill, der de heile tiden lesset på me forskjellige typer kjøtt, heilt te me måtte vise de den røde kuben me hadde fått og kapitulere før me begynte å spy.. Heile herligheten kom på 20 dollar per pers. gitt vekk. Deretter gikk vi, etter ha funnet igjen Erlend som forsvant på mystisk vis, på kino og såg Hancock. Den filmen slenge me terningkast 3 på, trenge absolutt ikke sees, men du kjede deg ikkje i hjel.

Juli den 14.

Frokosten ble inntatt i sengen, etter at det kom en servitør og vekket oss klokken ti om morningen. Føltes heilt greit. Etter den heller greie oppvåkningen, kjørte vi til et fjell ved navn Sandia Peak, og tok det de påsto var verdens lengste heis opp på fjellet, 4,5 km lang. Med en stigning på 1164 meter sto vi plutselig på 3163 meters høyde, rett ved et skitrekk.

En god utsikt og en dårlig lunsj senere var vi nede igjen, og dro til den lokale ”fun parken”. 35 hull minigolf, og absurd mange spill på et heller dårlig dataspill senere, dro vi hjem til hotellet stor fornøyde og litt fattigere, for å forberede oss på dagens inntakt av mat på den brasilianske grillen. Her gjelder det å ver solten.

Okahoma bomber og andre flate lansdeler

10 juli

Før me tok kvelden i går, bestilte vi nytt hotell i Oklahoma city, og oppgraderte oss selv fra et motell langs veien til fint hotell i sentrum for en latterlig lav pris. Plassert sentralt i byen, som ikke overraskende er Oklahomas hovedstad, gikk vi oss ein tur for å få i oss noe mad og se ka byen hadde å by på. Det har begynt å bli en vane nå, men samtlige personer på denne kanten av landet kommenterer aksenten vår, og lurer fælt på kor me komme fra. Når me seie Norge, lure de stort sett fremdeles på kor me komme fra.. Beglodde og mette gikk vi til det ene punktet i byen som har gjort det berømt, en berømmelse de gjerne skulle vært foruten. I 1995 valgte nemlig en halvnakke av ein bonde å sprenga den føderale bygningen i byen. Til det brukte han ikkje mindre enn 4000 pounds sprengstoff, ka d nå måtte ver.. Vi besøkte både minnesparken og museumet. 196 tomme stoler på en gressplen var satt opp for å minnes de døde.

Tilbake på hotellet, tok vi mot til oss, og gikk mot treningsrommet. En fin økt der, ble fulgt opp med 2 timer ved bassenget i steikende sol. Herligt. Deretter tok vi taxi nærmere 150 meter til en mexikansk resturant, og var temmelig fornøyde me d. Kvelden blei fulgt opp me utallige slag pool, og like mye av noe annet. Me kom også i snakk med en lokal gjeng fra Oklahoma, som innledet samtalen slik: ”Do you guys smoke weed?”. Så spurte de oss kor me kom fra, før den ene av de la om til flytende tysk og regnet med at vi kunne det samme. Det kunne me ikkje.

I løpet av kvelden kom me også i snakk med ein komiker fra New York. Mye kan tyde på at me blei ein del av hans stand up dagen etter. Thomas tok kvelden på gulvet, og plutesligt va det en ny dag.

11 juli. Oklahoma City til Tucumcari

Beine veien og fina veret, bokstavlig talt.

Vi begynner nå å nærme oss avlastingen av Erlend i Albuquerque, så vi satte oss i bilen og kjørte rett west. Over prærien der indianerne gjorde opp seg i mellom i gamle dager, mens cowboyene styrte showet i mer moderne tid. I dag pumpe de olje og før på kyr, som kan bli burgere. Veien fra Oklahoma City, til Tucumcari førte oss gjennom flere småbyer som nok hadde storhetstiden sin for flere tiår siden. Clinton, Elk og Amarillo er nok alle eksempler på dette. I Clinton var vi på et route 66 museum, og fikk kjøpt oss kver sitt skilt. I Elk spiste vi middag i et gammelt stasjonsbygg, før vi så deler av ein baseball kamp med stor laget Elk Ciyt Elks. Meg og Erlend betalte 5 dollar kver, mens Tungland elegant snek seg inn.

Deretter fulgte vi det hele opp med ein durabelige minigolf battle, der Thomas noe heldig (vil noen hevde) dro i land seieren. Dagens ubestridte høydepunkt var likevel å se Håkon sette et hole in one slag av de helt sjeldne. Sjelden har jubelen vært høyere på Elk citys old town minitaure golf. Andre høydepunkt på banene var å se kver gang Erlend bøye seg, eller prøvde å bøye seg for å plukke opp ballen.

Vi dro også innom Amarillo, og såg på folk som prøvde å få seg en gratis middag, ved å spise 2,2 kg biff med tilbehør og dessert på under en time. Det såg ikkje fristende ut, og me tvile vell på at så mange greide d. Stolte av å være i Texas, kjøpte vi også 3 cowboy hatter. Thomas, som tror han er Superwoman falt på en rosa utgave, og det samme gjorde også Erlend som ikke fant sin Dollarman farge. Deretter kjørte vi videre til endelig stoppested, for å rekke å booke hotellrom i Albuquerque før klokken slo midnatt. Lite viste me at vi hadde tatt igjen klokken med en time( så fort går denne bilen), og at vi nå er minus 8 timer i forhold til Norge.

Ellers har vi nå svidd av 4 fulle tanker, eller nærmere 240 liter lite miløvennlig væske.

Fisk på land

9.juli St Louis - Oklahomacity

http://www.youtube.com/watch?v=jOowbyZu328

Gårdsdagens elgemat og berg og dalbanekjøring viste seg å ha skapt litt ubalanse i magene til Totta og Ørli, dette gikk verst utover Ørli som tok seg en morgentur, hvor mye av gårsdagens mat visstnok skal ha komt i retur. Håkon derimot som nektet å spise elg tok seg en joggetur på morgenkvisten, etterfulgt av en svømmetur.. LATTERLIG sa Totta å satte seg i stedet på terrassen for å ta seg ein snus.

Turen gikk så til World Greatest Sporting goods store som lå et stykke lenger nede i byen. Dette viste seg til vår store overraskelse å være en butikk fullspekket i alt som har med jakt og fisking å gjøre.. Og amerikanerene valgte då ikje uventa å laga det digert, kor det blant annet va et fossefall midt i butikken.. Itte å ha prøvd et jakt skyte spel og sett litt på fisker og fugler (levende fugler, som ikke bodde i bur), tok me turen å konkluderte me at Masji nok kunne bosatt seg her..

Me hadde ein lang kjøretur foran oss til Oklahoma, cirka 5 timer i 70 miles i timen så kan du regna sjøl.. På denne strekningen satte Totta ny rekord me Highlanderen, då han mada på i 97,9 MPH, dette då av sikkerhetsmessige årsaker, då me hadde ein trailer i helane som muligens hadde plan om å knusa oss..

Itte et par timers kjøring tok me inn på den gamle og bevarte Route 66, endelig ein veg med ein fil.. Langs denne vegen lå dår ein del attraksjoner. Me valgte å stoppa med ein diger blåhval de av ein eller aen grunn hadde fyrt opp, samt ein tanks.

Me stopte i Tulsa for å få oss någe mad. GPS-en i godt samarbeid med Lonley Planet førte oss te ein historiske restaurant som hadde låge der i over 50 år, Jamilin. Servitøren hadde ein slags ristesykdom, som førte t at alle tallerker og fat kom dabbane på bordet vårt, og me spøkte me at han nok hadde jobba her siden starten. Seinere viste det seg at han hadde nettopp d, og at an va 80 år.. Me blei advart om at indrefileen nok ikje va større enn 250 gram, men det gjorde ingenting når de kompanserte med 5 (gratis) forretter.. blant aent någe fårikål lignande greier, e ikje kver dag.. Amerikanere har vist seg å verr meget snakkesalige.. Å her va dår ingen unntak.. Den lokale helten ved siå av oss, som viste seg å ver executive host på det lokale casinoet, lurte jo selvfølgelig kor me va fra og ka me gjorde her.. Itte å ha fortalt oss historien t restauranten, som blant aent inneholdt Muhammed Ali, fortsatte han med historien om faren, som hadde spronge USA på tvers! Tok visst ein 72 dager eller någe.. Ein overraskelse va at kånå/datterå/elskeren/vennen te helten visst nok hadde ein lidenskap t Engelsk med norsk aksent. Hu sporte kor lang tid d tok å lera hvis hu kom t Norge.. Går nok rimelig fort, me ska nok fiksa någe sa Håkk selvsikkert..

Videre gjekk turen t Oklahoma city, me tok helten sitt råd og mada på i 85mph på Interstaten i halvaen time. Tror d va tri svinger på denne strekningen. Det mest spektakulære på den strekningen var Tottas innkjøring til en bensinstasjon, som foregikk i 140 km/t, men koste bensinen 5 kr literen e d jo bare å, ja, mada på. Tok inn på Baymont inn og sovna henn.. Får håba me våkne igjen…

Hvem vant slaget i Harsfjord?

Fortsettelse 6 juli.

Nå har me kjørt fra Chicago, som me aldri gadd å besøke, til en by som heter Springfield. Det gjør forøvrig 20 andre byer også i dette landet, så oppfinnsomme e de ikkje. Dette e hovedstaden i staten, så chicago med 2,8 millioner innbyggere må føle seg litt snurt i forhold til denne byen med 100 000 innbyggere. USAs første president ligger forøvrig begravet i byen, noe den bære preg av... Ellers e byen kjent for å ha mye mat, blant annet usas første drive thru,,, men vår erfaring e at det e riktig så vanskelig å få tak i mat etter 10 om kvelden, noe som førte oss på ein bensinstasjon. Trist, men sant..

7 juli

Springfield til St Louis.

I dag tok vi turen videre sørvest i landet. Det første vi gjorde var å stoppe ved Lake Springfield, en oppdemmet damm med forfirskende 28 grader i vannet. Etter å ha overvunnet frykten for alligatorer, alle fiskene som hoppet, og Thomas sin ytterst store respekt for fugler, kom me oss te slutt uti og fikk oss noen svømmetak.

Etterpå, kjørte vi til St Louis, som ligger like ved Missesippi sine bredder. En gigantisk elv, som ikke ble mindre gigantisk over at det var flom i den. Hele promenader langs elven sto under vann, og Casino elvebåtene var fortøyet til disse kaiene, og dermed ganske så utilgjengelige. Det første vi gjorde i St Louis, Missouri største by med 350K innbyggere, var å kjekke inn på et 4 stjerners hotell, funnet ved hotwire.com (anbefales). Lite visste me at vi som vanlig hadde valgt feil plass å kjøre til, og først ved resepsjonen oppdaget damen i skranken feilen. Da hadde allerede en pikkolo tatt opp all bagasjen vår, mens en annen var i full gang med å parkere bilen. Litt tipsing senere, ankom vi vårt riktige hotell, med ytterst grei beliggenhet rett ved elven og byens store turistatraksjon, the gateway arch. En 192 meter høy bue, med verdens minste heis inni. Men opp kom vi, og heldigvis ned også.

Et besøk på Hard Rock cafe St Louis ble det også tid til, før vi bestemte oss for å trene, samt ta en svømmetur på taket av hotellet. Det gikk for så vidt fint, men veien ned igjen fra 18 etasje ble derimot vanskelig. Uten å gå videre inn på omstendighetene, brukte meg og Thomas 30 minutter fra 18 etasje til 10 ende. Da hadde vi vært innom 18, 17, 12, 4 og 1 etasje. 10 minutts venting, kun iført badesshorts i hotellets lobby hørte også med til den historien. Erlend derimot, gikk ned, og rakk å se et kvarters tv.

Senere på kvelden gikk vi en liten tur ut og så på livet, Erlend, denne gangen med legg, ble kastet rett ut fra den eneste plassen som det var folk på i byen,(mandag var nok grunnen til det) nettopp på grunn av at legget hans, et visa kort, var for dårlig for vakten. Neste gang kommer vi nok til å se Erlend gå ut med pass. Et gitt vekk besøk på Casino seinere va d kvell.

8 July.

Jammen bodde vi ikkje på et firestjerners hotell, men frokosten bestod av Tottas innkjøpte Corn flakes med melk fra kopper. Så slapp me jaffal backon for en staket stund.

På dagen stakk vi til Six Flags, en roller coaster park, uten kø! X antall looper, skruer, og andre merr eller mindre små sketsji opplevelser senere, var det ein fornøyd gjeng som tok turen til bilen, bare for å se at det kom ein Thunderstorm over parken.

Dermed ble det kjøring i til dels sterke regnbyger mot byen, ja nå kan du tippa, Springfield, men denne gangen i en annen stat. På veien til denne byen, som miss Daysi i gpsen elegant ledet oss til, fikk Thomas en aha opplevelse av de sjeldne. På et tp spørsmål om hvem som vant slaget i Hafrsfjord, der Thomas svarte helt feil, fikk vi følgene utsagn fra han da fasiten Harald Hårfagre ble lest opp; ”Å, e det derfor madlaleiren hette det”. Det brøt ut latter i bilen, og med tanke på at Totta har tilbrakt et par måneder inni den leiren gjorde det ikkje lettere å styre bilen mellom latterkulene.

I Springfield kastet vi oss inn på et billig motell, som for så vidt funka heilt flott.