Någen bilder:)

Encutentro
Anders, en i klassen som er litt for god på Kite.



Vannfall turen. Besto av 27 slike fosser, men vi var kun i 12 av dem.


Lokale unger, som var tilstede under vår middag i ghettoen.


Encuento- Surfestranden vår. Bobo med fler er surfeinstruktører.

Encuentro. Gode forhold. Eg e kje heilt der ennå.




Karibien;)

Hummingbird. Hotellet vi bor på/skolegården vår.


Hummingbird, mitt i skogen. 5 min gange fra stranden.
Hummingbird. Slakk line.

Honda, fotball og dans med unger

24 te 28 sept.

Javel, så e d gjort. Mitt første motoriserte kjøretøy er herved anskaffet. Pris 280 dollar. Årsmodell: 1984. Merke: Honda Super Cup, verdens mest produserte moped. Det skal sies at eg ikkje viste at eg kjøpte mopeden, trodde bare jeg tok i mot den for ein annen her nede. Men moped e greit her nere, så dermed va d ikkje noe problem. At mopeden nesten ikke har bremser, dauer når en ikkje gasser, og generelt er i heller dårlig stand får heller være. Ja, foreldre, eg kjøre forsiktig, og fort går den ikkje!

Ellers e d fremdeles smått fantastisk her nere. En må bare ta inn over seg at en våkner i et lite paradis kver morning, og nyta d så godt d lar seg gjør. Lokal befolkningen e vennlige som få, og lar oss bli me på d meste. Folk har deltatt på jujutsi (?) sammen med dem, og her om dagen spilte jeg, og flere andre i klassen fotball med en hele gjeng Haitiere som er ulovlige immigranter i landet. På d som best kan beskrives som en noenlunde flatt jorde, med innlagte bilvrak, noen cafeer, unger med drager, flere stier, og ein baseball homp, prøvde vi etter beste evne og spille litt. Etter å ha hatt 30 minutter oppvarming i form av linjegymnastikk og rytme øvelser, begynte Haitierne på sitt gebrokkensk Fransk(krylsk) å inndele i lag. Fire stokker ble satt opp som mål, og den minst taktiske fotballkampen i mitt liv kunne begynne. Steingalne svære negere sprang d de var gode om hele tiden, mens vi andre prøvde på litt pasningspill. Slapp en keeper inn et mål, ventet d ein god gammeldags utskjelling om kor talentløs han va. Likevell var d usedvanlig løye, og vi spilte helt til vi ikke så ballen mer. Et liten løyen detalj va også at spillerne kun hilset på en av oss, nemlig Martin som er av Fillipinsk opprinnelse. Vi andre var ikke av interesse.

I går var vi invitert på fest hos Papon, en av de lokale som jobber på hotellet. 50 vellkledde nordmenn, tok turen inn i ghettoen. Der ble vi servert god lokal mat, mellom skurene de bor i. Pyntet med ballogner, palme blader og et stort plastikk takk ble d riktig så koseligt å varmt. Strømmen gikk oftere enn Nicht gjør tabber, men koselig blei d likevell. Papon og co dro opp et band med lokale rytmer og sammen med usedvanlig mange barn, ble d dans. Samtlige gutter hadde barn på skuldrene og danset i vei, til alles store glede. Ko mye svette som ble produsert den kvelden er helste uvisst, men en blir faktisk ikke våtere av å bade.

Ellers har eg leid surfebrett for 30 surfedager, så fremover blir d mange tidlige morgener ut med Motoen til surfestranden for å nyte de beste bølgene. Planene fremover er å hiva seg på et Kite-kurs og helste et seilbrett kurs også. Forholdene her e jaffal perfekte. Temperaturen på dagen her nede er rundt 32 grader, og vannet pleier å ligge på tilnærmet d samme. Ikkje feil med andre ord.

Vi har også hatt våre første teori timer her nede. Fire timer surfeteori, der eg, av alle, hadde et foredrag på engelsk i fem minutt, gikk fort unna. Høgskolen i Finmark har også sendt over en lærer, som virker mest intressert i å lære seg spansk, spise god mat, og ha d hyggelig her nere. I d hele tatt ein god holdning. Klasse rommet vårt er for øvrig på toppen av taket på hotellet vårt, kun under et tak, med utsikt utover palmer og hav.

Dagens Jokki: Sagt under et av de vanlige strømbruddene her nede; ”Fillen, nå virke vell ikkje doen heller.” De tre vitnene til utalelsen kunne heldivis berolige Joakim med at vannklossettet ville være like funksjonell.

Til slutt, en liten nøtt vi sliter med. Joakim mener å ha hørt at en mann som veide rundt 300 kilo, daglig spiste 65000 kalorier. I lys av OL prestasjonene til Michael Phelps, som daglig putter i seg 13000 kalorier, synes vi at denne 300 kg mannen putter i seg overraskende mye. Derfor, er dette mulig, eller e d ein myte Jokki har diktet? Bevis for og mot mottas med takk!
Med helsing fra mikro byen Cabarete. D.R

(nettet her nere e såpass ræva, at bilder e for stress å legge ut, men noe vil nok komme etter kvert)

Surfeguder

19 sep te 24 sep. 08


Ja, d e i september me e, ikkje august så eg har trodd heilt te nå. Men d e kje så nøye, høsten her nere e varm nok. De siste dagene har gått med på å bli bedre kjent med idrettsklassen og til en hvis grad spansk klassen. En velkomstfest har blitt arrangert, og noen morsomme situasjoner har oppstått. Joakim går kanskje litt igjen her, men da han å ein annen i klassen greide å få bot for å nakenbade på nattestid av d lokale politiet, ja då må d nevnes. 300 kr kom den samlede boten på, og gikk nok utelukkende kun til tjenestemennene her nere. Samtidig skal d sies at det fårelå noen formidlende omstendigheter ved at noen jenter i klassen stakk av med klærne deres. Dette prøvde selvsagt Joakim å fortelle med armbevegelser, noe som ikkje gjorde politimennene blidere.

Ellers har undervisningen så smått begynt her nere. D vil si 2 timer surfing daglig. Etter å hatt en heller resultatløs økt på egenhånd i helgen, gikk d hele så mye bedre med litt instruksjon fra instruktører. Dette har medført at hele klassen har stått på brettet, med eller uten dytte kraft fra instruktørene. Og ja, d e fantastisk løye. Noe rusket vær gjør d litt vanskelig å padle ut til bølgene, og vi holder alle på å bygge opp nye muskelgrupper i armene og på ryggen. Men når vi først kommer ut og cruiser noe ustødig innover på brettet e d til de grader verd d.

En typisk dag her nede er egentlig ganske rolig. En står opp rundt 9, prøver å finne seg noe frokost, stort sett på resturant nede i sentrum. Deretter e d 2 timer surfing, før en igjen stikker til byen og finner seg noe å spise. Deretter ligger en på stranden, handler, spiller volleyball eller andre mer eller mindre artige ting. På kvelden får vi middag på hotellet, som gjerne bli fulgt opp av litt kortspill. Litt avhengig av formen e d enten en tur ned igjen til byen for å sitte der å kose seg, eller hoppe på rommet og se ei film eller lignende. Transport til og fra byen betaler vi 3 kr for, og foregår på baksete på en ca 30 år gammel moped. Ikke helt trygt, men er nok egentlig sikrere enn å gå langs veien, da fotgjengere i dette landet har laveste prioritet.

Hotellet her nede har nå fått nett, og vi vil være litt mer disponible for kontakt med moderlandet. Mobilnummer har eg og, den norske står på hele tiden, og er billigst å sende sms til for de som måtte føle trang for d. Ellers går d ann å ringe meg på +1 829 465 6606, som er mitt lokalenummer. Så skriv d ned Tiden her nede er for øvrig -6 fra norge.

Hola amigo

Avreise 16 Aug

En sikkert nydelig morning startet bare så allfor tidligt når me ti på syv satte oss på Norge flyet te Oslo. En kunne vell ane uråd allerede i d vekkerklokken ringte, men d blei vell ikkje ein heilt problemfri dag. På Norge skranken på Sola var de like morgenblide som oss, og charga overvekt som en skulle tro selskapet hadde økonomiske problemer.

Men til Oslo kom me hvertfall. Då va d verre me USA.
Etter å ha hilst på en masse folk som me ska gå i klasse me her nere på Gardemoen, fikk vi følgende hyggelige melding fra flyselskapet Continental; halvparten av dere kan dessverre ikke dra til USA om dere ikke endrer billett,pga at vi ikke har visum, og dermed kun har lov til å være i USA 90 dager, ikke 91 som vi skulle. De fleste av oss blei noe overrasket da vi vitterlig trodde me skulle te karibien ein tur, og vi lot oss derfor overraske av at USA regner den selvstendige Dominikanske republikken som deres ”nær område”. Dermed måtte vi bare se å få endret billettene rimeligkjapt. Mens eg og jokki fikk ordnet oss foreløpige billetter hjem den 11 desember fikk Tungland og Hallgeir til å trekke på smilebåndet, siden de slapp dette problemet. At me betalte 50 dolls kver i overvekt gjorde ikke håningen mindre.
Te slutt kom me dog te USA, under en usedvanlig lite spennende flutur,( og takk for d) va d et lite høydepunkt å parallell fly me et annet fly fra Bosten og nesten inn te Newyark, der me landet. Vell framme i USA, greide me å finna hotellet rett utfor flyplassen, og kasta oss inn i Taxi for å ta New York nærmere i øyesyn. Det va egentlig ganske likt som for 2 mnd siden, og va vell merr ein økonomisk belastning og Jettlag enn pur gøy for de rutinerte reiserene Hestness og Tungland, mens Njål og Jokki så noe mer fascinert ud. Å sitte i en taxi som blir stoppet av politiet og gitt advarsel om å kjøre forsiktig pga tidligere ulykke krydret dog hjemreisen noe. 23 timer etter at vi haddde stått opp var d dermed endelig tid for ei god trang dobbelseng.

17 aug.

Ennå tidligere enn i går, va me oppe for å rekke flyet til Puerto Plata. At d meste nå foregikk på spansk talte klart om kor me va på vei. Etter stormende applaus blant de lokale passasjerene på flyet i d vi tok bakken, var d en fornøyd gjeng som gikk ut av flyet, og møtte en vegg av fuktighet å varme. Digg var d likevel å endelig være i riktig land, og begynne d tunge studiet i idrett og friluftsliv, eller Sports and, tenke pause, Wildlife. En snauehalvtime med buss fra Puerto Plato, sto vi plutselig på ein gårdsvei i paradiset Cabarete, utenfor hotellet vårt Hummingbird, som klassen vår alene okkuperer. En svær leilighet med en dobbeltseng og en køyseng var d vi fikk tildelt. Etter en usedvanlig mislykket trekning og d som luktet fiksing og korrupsjon, lå plutselig eg på toppen av en køyseng som vaier mer enn et gjennomsnittlig norsk tre i kuling. Njål, som trodde han va lure, fikk plass på siå av Jokki i dobbeltsengen, og står foran tri måner me snorking.

Klassen kjenner vi ikke enda, men me blir stadig bedre kjent. Alle navnene blir presentert om og om igjen, men å huska de e ikkje liga lett. Me består av 36 personer, hvorav 10 er gutter. I tillegg er det en spansk klasse på 15 jenter eller der omkring. Første kvelden besto derfor i å få i seg noe mad, få litt info om ka som va planen framover, en omvisning i ”sentrum” av Cabarete før vi stakk ned på stranden for å sosialiseres. Cabarete er egentlig bare to gater, en langs stranden der resturantene, barene, butikkene og alt det turist vennlige ligger, samt en gate for de lokale. Vi bor midt i mellom disse to. Infoen besto i stor grad om koss me sko unngå å bli robbet, plyndret, bestjålet eller generelt bare bli lurt. Det er jaffal ingen hemmelighet at vi vekker oppsikt her nede, og det er absolutt alltid både en og flere kommentarer å få fra de lokale heltene. Det er det da også mulig å få ut av Jokki, som var svært imponert over at den lokale legenden her var Columbus. Joakim trodde ikke Norge hadde så store kjendiser, og ble derfor litt skuffet da han kunne konstatere at han ikke var norsk likevell.

18 Aug.

Hola, bueno Aires! Jada, jokki fortsette der han slapp, men det språket de har her nede gjør d lett å forveksle en by og et uttrykk.

I dag har vi vært på juvvandring/jungeltur/fossefalls tur. Halvannen time bakpå en åpen lastebil på heller vekslende veistandard, fikk oss til ”27 fossefall”. Redningsvest og hjelm ble utlevert, før vi gikk 20 minutter opp til fossefallene. Der var d bare å begynne vandringen, godt hjulpet av lokale guider som mer eller mindre løftet oss opp foss etter foss. Etter å ha klatret opp tolv av fossene, begynte vi turen ned igjen. I 24 grader varmt vann, vekslet vi på å skli i naturlige sklier og hoppe fra mer eller mindre høyeplatåer og ut i små kulper. I d heile tatt ein sykt kul opplevelse, som neppe hadde vært lovlig i Norge, da sikringen kort sagt va under enhver kritikk. Men d e egentligt d meste her nere, så d e kje så farligt.

Etter fossefallene dro vi innover i Cabarete og besøkte noen lokale folk i ”slummen” som hadde laget mat til hele gruppen. Mellom vaggende ender, høns, andunger, masse hunder, og ein gigantisk familien med sikkert 15 unger hadde de fyrt opp ett bål der de laget Karibisk lapskaus. Ein lapskaus som rett og slett var mye bedre enn den norske utgaven. Etter maten bød de lokale mennene opp til dans, men vi andre prøvde å lære oss ungenes versjon av snurrebasser. D va ikkje lett, men de hadde stålkontroll. I d heile tatt va d kjekt å se koss de lokale hadde d, og ka utfordringer de står ovenfor. Men, godt humør har de, og de deler villig vekk av d de har.