Jokki og Hasse i nett duell. D holdt dog ikkje te finaleplass for noen av dem.
Jokki briljere
Elgeforkjemperne mot Johnny Bravo i finalen.
Fotball undervisning.
Stranden sett fra en av flere cafeer
Lokale som spiller domino. Da er det ikke stille, og enkelte slag kan ende i håndgemeng. Morsomt å se på..
I Santa Domingo, på ein gammel ruin av et slag.
Santa Domingo farere.
Noen lokale jenter insisterte på å ta bilde sammen med oss, og d kan vi jo ikkje nekte dem.

Hummingbird by night.
Vinner slottet i en aldri så liten sandslott konkurranse.
The Grey Goose!
Elgeforkjemperne, som sensasjonelt tok ei 2 plass i Banana Mama Open.
Hele laget, som ble delt i to.

Gammel mann, elgeforkjempere, fotball og andre kuriositeter

Javel. Så va d blogg igjen. Litt lenge siå nå, har til og me rukket å fylla år, så lenge siå e d. Må få lov å takka for de så huskte å gratulere meg, og sei d e overhengede fare for at eg muligens komme te å glemma din bursdag. Men eg ska prøva.

Dagen blei feira i Santa Domingo, en av to hovedstader på det som må være Karibiens ant største øy. Vi dro på en tur som de lokale surfeguttene her i Cabarete arrangerte for oss nordmenn. Det var muligens ein aldri så liten feilvurdering, me tanke på at de ikkje va så veldig flinke å arrangere. Men gøy ble d, og vi fikk sett samtlige kjøpesentre i Santa Domingo som kunne konkurrere på Norge i pris. Turen startet fredag ettermiddag, og inneholdt 4 timers busstur på tvers av øyen ned til det karibiskehav, hvor vi tok inn på et heller lugubert hotell. Deretter bar det ned te sentrum, der surfefolkene hadde ordnet med buffet på et tak, et steinkast fra president pallasset. Deretter dro vi videre nedover til gamle byen, som regnes som den første byen på denne siden av kloden, satt i verk av ”nordmannen” Kolumbus”.

Dagen etter hadde vi som sagt et kjøpesenter frenzy av de heilt sjeldne. Det største høydepunktet der, var å se hvor mange vi greide å trykke inn i en toyota Hiace lignende bil. 4 foran, 4 på neste rekke, 4 på rekken etter d, og ja 4 på den siste rekken gjorde at bilen krenget godt i svingende. Hadde noen sett avstigningen vår i Norge ville de trodd det var et filmtriks. På kvelden stakk vi på en lokal restaurant, der de serverte Dominikansk mat. Det består stort sett av ris, bønner, jokka, kylling og biff. Altså ganske plaint og enkelt. Det som dog var mer imponerende var danserne som jobbet på plassen. Å danse sving oppå en flasketut er ganske imponerende, og når du begynner å spinner i tillegg, viser det en litt annen kroppskontroll enn d nordmenn stort sett utøve. Kvelden forsatte på Hard Rock cafe, kor eg fekk meg ei bursdags is;)

Uken før dette, gikk både meg og Joakim på medisiner, som ser ut til å ha funka for oss begge, og godt e d. Thomas derimot, e ikkje skrudd sammen for et hardt fysisk liv, og har vell egentlig vondt i alle leddene han har, og de han tror han har. Selv ikkje grapefruktkjerne drikken hans hjelper mot det hevder han. Men han finne seg vell snart et nytt vidundermiddel som gjør han rask og frisk. En av grenene Thomas må stå over foreløpig på grunn av leddene, er vindsurfing, som jeg begynte med denne uken. En times undervisning, og plutselig var vi oppå et vindsurfebrett, med bauen pekende rett ut i atlanteren. Heldigvis greide vi også å få snudd dette brettet på et vis, som fikk oss, om ikke elegant, så jaffal tilbake til moderjord. Det ska bli løye å se ko god progresjon en får på denne idretten den nærmeste måneden. Eg konstatere jaffal at eg drive med utrolig mange brett-idretter til aldri å ha stått på verken skateboard, snowboard eller wakeboard. Men ein gang måtte jo bli den fyste, andre og tredje, eller någe sånt.

Joakim har i motsetning til oss andre på rommet kommet i gang med kitingen sin. Til tross for sperret visa kort, og 10000 rubler(!) fattigere, har han investert i en egen kite. Starkite hette merket, og tiden vil vise om d leve opp te navnet.
Den O store volleyball turneringen gikk også av stabelen denne uken. På det som må sies å minne mer om slå ballen over nettet enn volleyball, leverte Elgeforkjemperne, som mitt lag hette, overraksende stor motstand. I gruppespillet møtte vi Jokkis Angels, som vi noe overraskende slo med 5 poeng. Dette skulle bli gull verdt, for gruppen endte med 3 lag med 2 seire kver. Både Elgeforkjemperne og Jokkis Angels sto med +6 i poeng, og dermed gikk vi videre på innbyrdes. Få ting e kjekkere enn å slå ut Jokki sånn, noe jeg også gjorde han oppmerksom på. I mellomspillet, greide vi på et merksnodig vis å vinne to av to kamper, blant annet mot Johnny Bravo and friends, kor Hallgeir regjerte. Dermed sto semifinale på programmet, hvor vi møtte lærerlaget, som skuffet stort, og dermed var vi plutselig i finalen. Der møtte vi våre venner i Johnny Bravo, som dessverre hadde litt for mange venner med seg, blant annet i dommer Tungland, og greide å dra i land en knepen finaleseier. Elgeforkjemperne var uansett fornøyde, og ble høytidlig overrakt kver sinn Tic Tac drops pakke. Vinnerne dro inn ein flott flaske Gateorade kver, så me blei litt issunnelige, men det gjekk fort over, siden Tic Tac vare mye lengre.

Denne turneringen markerte slutten på volleyball undervisningen, og de siste dagene har fotball stått på timeplanen. Ganske lax skulle en tro, men ikke her nede. Ikke bare spiller vi i 30 grader, me spille på sand også. Itte 10 meter i sanden er en så anpusten at en umiddelbart angrer på anstrengelsen. Men så lenge ballen er i nærheten, springer mann jo, og etter en kamp på 20 minutter, er man derfor både svimmel og litt kvalmen. Men utrolig gøy e d, og mye jevnere enn det volleyballen var, der kvalitets forskjellen på utøverne desverra var litt stor.
For øvrig har eg funnet ut at Naranja e appelsin på spansk, mens Jokki lure fælt på ko mange gram det e i et kilo. Hallgeir derimot, lure litt på om me ska gå på beinå hjem. Eller bare gå.

Joakim er for øvrig akkurat lik som i Norge, aldri tidsnok te noe, skal alltid på do før me kan gå någen som helst plass, og slumrer minimum 30 minutter, til Thomas sinn store frustrasjon. Med andre ord, alt e ved det gamla og gode.

For denne gang, Håkon
“You will never walk alone”

Reklame film

Grotten vi badet i på jungelturen. 25 grader i vatne

Strutsen
Også i Karibien finner du gjerder å klatre over, akkurat som i Noruega
Bounty og en lokal guide
Ut på tur, ikkje spesielt sur
Fotball tøying med Haitierne
Oppvarming, i d vide og d brede. Legg merke til at Viking FK e representert bak til venstre.
Fotball banen. Eller ka d nå e.
Mer oppvarming

Åse i kledd d Norske flagget.
Thomas viser balanse kunst av en annen verden

Slik endte d, desverre...
Surfeguden



Dropp inns over ein lav tøffel
Joakim pose litt

Ole G tydelig fornøyd

Sannslott ødlegging
Taklings trening.
Deler av klassen på Elcuentro
Klar for Baccalao Surf open
På lokal middag hos Papon, der barnebæring ble populært. Varmen var også tilstede

Sykdom, jungel og svindel

Så er nok ein drøye uke unna gjort i paradiset vårt, og skremmende nok begynne me å nærme oss siste halvdel av oppholdet. Tiden går alt for fort, og at Catho og Fabian drar hjem i mårå, etter å ha vært her to uker blir som et lite mysterium å regne. Men noe har vi da rukket å få me oss i løpet av denne uken, og her komme et lite sammendrag av høydepunktene.

Fredag var vi på jungeltur, en ganske lang en sådan. 2,5 timers gange innover i hooden fra hotellet var både varmt, fint og relativt slitsomt. Bounty, en Chilensk lærer/koordinator her nede åpna dagen med å si at han hatet å gå, og ikkje kunne forstå koffer me nordmenn absolutt ska gå når en kan ta moped eller sitte på hest. Derfor endte d da også opp med at jeg, thomas og bounty måtte ta taxi den første kilometeren, siden vi hadde forsovet oss. Men av gårde kåre kom me, og d heile blei egentlig ganske bra. Den eine rare frukten etter den andre møtte oss, langs stien. Avokado, pasjonsfrukt, ulike citrus arter, frukter som kun hadde spanske navn og mye annet rart møtte oss, og vi spiste villig vekk. Dyreliv er d ikkje så møye av her i D.R, d har de utryddet, derfor ble d en aldri så liten overraskelse når d plutselig sto en struts rett foran oss. D hele ble litt mer forståelig da d sto en fugl rett bortenfor å danset etter musikk, og to svære papegøyer hoppet litt rundtomkring. Vi var da kommet til en eller annen slags farm, der høydepunktet var en grotte fullt med vann, som vi kunne bade i, med hodelykt på, ja nettopp, hode. Forfriskende kalde 25 grader gjorde godt og fikk nedkjølt systemet før me snudde og gjekk hjem igjen.

På søndag deltok jeg, og et par andre i klassen i en fotball turnering, med laget til Bounty, altså ikkje de galne haitierne, men en samling av ulike utlendinger som hadde stiftet lag sammen. Argentina, chile, polen, nederland, norge og england var hverfall representert. Problemet med denne kampen var bare at vi og Bounty kom et kvarter for seint, og den stein galne nederlandske treneren vår valgte å la dette gå kraftig utover oss, slik at vi til sammen kun fikk 15 minutters spilletid. Men løye va d nå jaffal og se ka d gjekk i. Kampen foregikk på en stadion i Puerto Plata, med 2-300 tilskuere, ekte Fifa-dommere (! De hadde jaffal offesielle drakter) og ikkje minst ekte mål, med nett og gode greier. Så får vi se om oppmøte på treningene deiras framover gir litt merr goodwill hos treneren. En annen funn fact om dette laget, e at de to ganger har vunnet annen divisjon her på øya, men når playoff kampen til deiras eliteserie går av stabelen, møter de ikke opp, slik at de kan fortsette å spille i samme divisjon. D hadde tatt seg ut om d skjedde i Norge.

Mandag hadde vi fri her på huset, fordi deler av klassen var på fjelltur på Pico Duarte, karibiens høyeste fjell på ca 3078 meter. De som dro der hadde en kjempefin tur, mens me andre var ganske fornøyde med vår vurdering av at karibien e best på mellom 2 meter underhavet og 4 meter overhavet. Vi på rom fem benyttet annledningen til å ta ein bytur til Puerto Plata, for å se om d va noko liv der. Jeg, Joakim, Fabian og Catho leide oss egen bil, en Honda CRV. Etter å ha kjørt bil i Thailand, der de kjører på feil side, tenkte jeg at d jaffal ikkje skulle bli noe problem her i den Dominikanske, der de stort sett kjøre i begge filene heile tiå. Midtlinjer og dobbeltsperrelinjer burde egentlig kun blitt sett på som forurensing her i landet, da de ikkje har någen effekt uansett. Minste kjøretøy viker uansett til slutt er kjøreregelen her, og med den troen kjørte vi av gårde. Utrolig mange spennende og løgne trafikksituasjoner senere, der fløyten ble brukt ti ganger så ofte som blinklyset, kom vi oss til Puerto Plata. Der fant vi ut at denne byen ikkje hadde noe å tilby, bare masse rønner, ei fin kirke, og et skamgale trafikksystem. Alle all innclusive resortene rundt byen må nok ta mye av ansvaret for dette, for de er som egne minilandsbyer å regne. Derfro dro vi ut til en slik by, nemlig Sea World, hvor vi dusjet bilen i en foss, selvsagt med vinduene åpne, og så på noen delfiner som lå og poSa for fotografene. Så mye mer va d ikkje å gjør, og vi kjørte heller tilbake til Cabarete, hvor vi spiste en bedre hummer(!) middag. Den smakte ikkje feil i d heila tatt, men både meg og Joakim merka at helsen begynte å skrante. Så me tog ein felles tur ner te legen, som villig vekk utskreiv medesiner på Europeiske sinn regning. Eg fekk pencillin og feber nedsettende mot halsbetennelsen min, mens Joakim, som har greid å opparbeidet seg infeksjon i mellomøret, fikk noen andre kraftige piller, og beskjed om ikkje bada på ei uga. Litt kjipt her nere, men en må jo regna me litt svinn. Thomas derimot, som har både ørebetennelse og halsbetennelse, fungerer heilt utmerket. Grunnen sier han er citrus kjerne frukten sin med en literpris på 30 000 NOK. Kem vett, kanskje han har rett?

Ellers e d volley ball som står på timeplanen nå om dagen. MDe har flydd inn ei ny lærer fra Oslo, som faktisk prøver å holde et vist nivå på oppmøte tider og slike ting. Men hun skal bare ver her to uker, så me får holde ut. Av og te e d jo tross alt merr fristende å surfe enn å gå i teori time.

Joakim har dessverre ikkje gjort eller sagt så mye dumt den siste uken, men han greide å bli VISA svindlet for 18000 kr, kun 40000 mindre enn ei annen i klassen. Men d ordne seg nok, d kan ver bankene allerede har rukket å sperre transaksjonene.

Det tror eg va alt for denne gang. I helgen ska me, d vil si 15 i klassen, te Santa Domingo og sjekke ut the first city in the new world. Eller hovedstaden i landet om du vil. Der bor d 3 millioner, så d kan bli intressant nok, men turen me reise med reklamere med full security, så me overleve nok d og. Så enn så lenge, have it good back in Norway.

Thomas, Joakim, Hallgeir og Håkon

Kaviar, svidd mat, uvørene sjåfører og en grei eksamen.

0-0 mot Skottland e kje verst, e d vell? Me kunne vell egentlig ikkje brydd oss så mye mer her nede. D tog oss faktisk 3 dager å finne ut d resultatet, mens når ManU og Liverpool spille e d gjerne live oppdateringer. Så prioriteringene e jaffal klare her nere. Tror dog Norge kunne hevdet seg i den Karibiske delen av gruppespillet til VM. Her er d nok noe labrere nivå. Men d e ikkje kun fordi vi ikke er interesserte vi ikke er helt oppdatert for tiden. Torsdag rammet nemlig d som i våre øyne må betegnes som tidenes tordenvær øya her. Tidenes høyeste bromling og lyn som mest sannsynligvis slo ned i hotellet, forårsaket brudd på alt som heter internett. Dermed har all informasjonsflyt inn, og ikkje minst ut vært noe hemmet.

Det samme været skapte dog noe større problemer for våre venner på besøk her nede, nemlig Catho og Fabian. De satt i god tro på en resturant og ventet på maten, da de hører et voldsomt brak. Sekunder senere ser de en gjeng med kokker komme løpende ut av kjøkkenet, før en servitør kommer bort til dem for å levere følgende gullkorn: ”Vi kan dessverre ikke levere maten dere har bestilt, da kjøkkenet vårt har brent ned”. Ka ska man svare på sånt? Tipse gjør man hvertfall ikkje.

Som dere har skjønt har vi altså besøk, av noen kjenninger fra Bergen som jeg og Joakim kjenner. De har leid seg en villa 400 meter fra hotellet vårt, med to bad, to soverom, kjøkken, svømmebasseng med vannkulp og fossefall helt nede ved stranden. Prisen per pers for 2 uker er 5000 kr, altså helt overkommelig. De kunne tilfreds slå fast at den Dominikanske republikk ikkje va så heilt verst, og me kunne tilfreds slå fast at medbrakt kaviar gjorde godt. Men reiseruten te denne kaviaren, og for så vidt Fabian og Catho fortjener hederlig omtale her: Avreise fra Bergen til Haugesund med kystbussen, for å ta Ryanair til Standsted. Tog fra Stansted te Heathrow, mitt i rushet, før de hopper på et AA fly te New York. Der komme de fram 9 på kvelden, og overnatter elegant på JFK til flyet deres går videre. Tidlig neste morgen står de opp, og flyr til Miami, for så endelig komme seg på et fly ned til Puerto Plata. Reisetid: 36 timer. Imponerende dårlig planlagt, men billig var d.

Denne foregående uken har som sagt vært eksamens uke. En ikke alt for intens lesing til eksamen gjorde d hele litt spennende, men resultatet ble vell egentlig ganske bra for de fleste. Det e dog første gang ei bikkje har slikt meg opp itte leggen under en eksamen, samtidig som en svetter en halvliter vann på grunn av varmen. I d hele tatt en liten kontrast til norske eksamenslokaler.

En god eksamen, ble fulgt opp med en god surfekonkurranse dagen etterpå. Baccalao Surf Open hadde et høyt nivå, som resulterte i at verken meg, thomas eller hallgeir kom i finalen. D gjorde derimot Jokki, som fornøyd tok i mot medalje for å ha vært finalens ”mest sexy utøver”. En trøstepremie med andre ord. Vinneren ble vår lokale sloss helt Mette, som på imponerende vis mestret vanskelige bølge og strømforhold. I d heile tatt ei fin dag på stranden, der d kanskje var et lite høydepunkt å få ødelegge sandslottet som deler av klassen bygget.

Ellers går dagene alt for fort. Den ene dagen er like fin som den forgje. Noen rutiner har vi dog lagt oss til. Frokosten blir som oftest inntatt på restuaranten friends, der servitørene kjenner oss godt og har kallenavn på oss alle. Jokki blir kalt vitamina, Tungland resita og jeg grande. De vet stort sett ka me bestille, og mobber sågar om de synes en bestiller litt for mye. På ukedager er d nesten alltid surfing om morgene når været og timeplanen tillater d, og på ettermiddagen er d som regel to timer beachvolley. Fint liv med andre ord. Den ene dager på surfingen forgje uke var ganske så kraftig kost. Det som må beskrives som store bølger, laget tuber i d de brakk , og skapte i d heletatt riktig så gode forhold for de som kan faget. Den beskrivelsen er ikkje gjeldende for oss. D hele føltes som å bli lekt med i to timer av vannkreftene. Kver gang en prøvde å ta en bøgle, valgte den å kaste oss ned i bunnen av seg, dytte oss under vann, og tromle oss avgårde innover. Så var d å komme seg opp på brettet igjen før neste bølge gjentok behandlingen. Dette gjorde at d hele ikke var helt trygt, og en liten ulykke oppsto da også da Camilla i klassen ble slengt inn i brettet til meg, som elegant ikkje greide å svinge vekk. Hjernersytelse og d som verre e ble resultatet av d, men shit skjer jo. Kanskje me bør ta hintet neste gang lokalsurferne roper El diablo foran bølgene som kommer, og heller bli på land.

Det sosiale arbeidet her nede er også i gang, og en merker at ungene her nede er underenærte på voksne som deltar i lek. En merker også at adhd er tilstede også i dette landet. Noen av ungene her nede er så sjefete at en nesten føyer seg etter dem i stedet for å holde litt kontroll på situasjonen. Men d går nå på et vis, og vi prøver å komme på lek etter lek. Limbo, hoppetau, volley, barneslenging, fotball og kanonball er d mest oppfinnsomme vi har greid til nå. Så får fremtiden vise ka me greie å komma på videre.

Så te et litt omstridt punkt i denne bloggen, nemlig Jokkis del. Han mener han komme litt uheldig ut av den, og er redd folk ska tro han e ein komplett idiot. Men d e han jo ikkje, og siden så mange like d eg skrive om han ska eg forsetta me d. Særlig siden han denne gangen lot sin inkompetanse gå ut over the Grey Goose. Jeg, høflig som jeg er, lånte ut Gåsen til Jokki, så han sko på prøvde den. Hallgeir, naive som han e, sette seg bakpå i god tro om at føreren har kontroll. D hadde den ikke. Etter nøyaktig 3,5 meter, rakk jokki å svinge tri ganger i sanden før the Goose ble hissig og kastet seg over til siden. Hallgeir rakk sånn halveis å hoppe av, mens Goosen fanga Jokki. D hele endte godt, gåsen går som ei klokke, mens Jokki fikk noen skrubbsår av den 30 kg tunge doningen. En annen meritt han har oppnådd er å bli kalt tidenes dårligste liv redder av læreren vår, Anne Stokke( som for øvrig er et kapittel for seg selv). I d han skal ta hjertemassasje, 30 stk på 18 sekund, tar han seg så god tid, at den forudlykkede med sikkerhet hadde strøket med. 27 sekunder på 30 push kan vell best kalles hjerteristing. Det hører med til historien at Jokki sto med glans på andre forsøk.

Joakim har følgende melding å komme med: ”Kjære foreldre, jeg er veldig veldig glad i dere.”

Tungland har ingen melding å komme med. Men han e sikkert glad i dere alle. Det e jaffal eg. Så for denne gang, takk for nå.

Me helsing ”Fernando” og resten av gjengen.

Ps:

Havtemp: 29 grader.

Bassengtemp: 32 grader

Luft temp: 30 i skyggen.

Luftfuktighet: Stort sett høy.

Noe d samme i Norge?

The Greey goose og Fifa dommere

Då e me i gang me ei ny uke her nere, en såkalt eksamens uke. I slutten av uken ska me ha ein begrepstest, for å se ka me lerte på internett kurset før me drar. Lesingen har vell begrenset seg til ingenting foreløpig, men vi kommer nok til å ofre en time eller to på d litt senere. Det er kun snakk om å bestå, d blir ikkje gitt graderte karakter, så då e d ikkje så farligt. I hvert fall ikkje blant oss på rom nummer fem. Av andre happeninger som er i vente, er ankomsten til Fabian og Catho, som har leid seg ein villa i Cabarete og blir her to uker. Et eksempel til etterfølgelse folkens. Me ska vell klara å få de opp på et surfebrett også, for på lørdag er d klart for Norwegian Surf contest and baccalao. De lokale surfeguruene som arrangerer, så regne me d ska bli løye.

Så te d så har skjedd de siste dagene. Hondaen min, eller bedre kjent som the Grey Goose her nede, har hatt ein noe trøblete start i min varetekt. Andre gangen den skulle til surfestranden, en tur på ca 15 min, ville den ikke mer når d kom en motbakke. Håkon the mecanic, ante råd, og helte 2 liter vann over den, som straks fordampet på den gloheite motoren. Men etter noe om og menn startet den jaffal, og jeg og min medpassasjer kunne jublende konstatere at d ble surfing i dag og. Verre var d når meg og tungland dagen itte prøvde samme stuntet. På hjemveien gadd the Goose ikkje merr, og selv avkjøling hjalp ikkje. Heldigvis, ble vi som vanlig omringet av masse Moto Conchoer (eller moped taxi om du vil), og en av dem drev vist et verksted. På verkstedet konstaterte de at forhjulet var løst, bremsene dårlig, og skrudde litt på motoren. 500 pesos fattigere, eller 80 kr om du vil. Tilfeldigvis kom personen jeg hadde kjøpt motoen av forbi, og han ga meg gratis skyss tilbake til hotellet, og lurte fælt på koffer han ikkje hadde kommet til han med den. På den samme turen prøvde han også å selge meg en motorsykkel, men d greide jeg heldigvis å unngå. Senere på dagen plukket jeg mopeden opp igjen. Nå gikkden vedig bra, i 3 minutter, før høyt smell kom fra the Goose. Fremdriften forsvant, og en fotgjenger sto og viftet på meg med en brennheit tennstikke. Dermed var d bare å konstatere at eg hadde fått motorstopp rett utenfor et annet verksted, og trilte doningen inn der. Nå kunnde de konstatere at hele sylinderdelen av motoren va fesen, så de skiftet like godt den. Pris 160 kr. Etter d har d Greey Goose seilt av gårde i rolige bevegelser her nede, og stort sett oppført seg fint. At den nå også kan bremse sees på som en god bonuss, og vell verd pengene.

Ellers har d vært hektiske dager den siste uken. En dag hadde jeg følgende på programmet. Surfing fra 8 til 10, svømming fra 10 til 11. Teori time/internett lesing fra 12 til 14, før vi spilte volley fra 15 til 17. Deretter bar d videre på fotball trening med Haitierne, fra halv seks til solen gikk ned, før Bounty, en av lærerne her nede inviterte på ein liten poker turnering i Cafeen vår. Det var godt å legge seg den kvelden der for å sei d sånn.

Men eg må komma litt innpå den fotball treningen den dagen. Den startet i samme stil som sist, me litt linjegymnastikk og generelt alt for god oppvarming. Så var d tid for kamp, foranledningen med egen dommer tilstede. Og for ein dommer. Sjelden har verden sitt så mange gale avgjørelser samlet på så kort tid. Alt han gjor var rett og slett galt, og når han blåste, blåste han gjerne ti ganger kver gang, for å understreke sin tilstedeværelse. Så neste gang du ser ein dårlig dommer, så ska du vite at d finnes så mye mye verre. D e bare å krysse fingre og tær for at Sepp Blatter og co ikkje finne veien te denne øyen med Fifa godkjenningene sine.

Foruten om d alt dette har vi også startet opp med sosialt arbeid. Alle i klassen er fordelt litt rundt etter ka de ønske, alt fra sosialt samvær med utviklingshemmede, matte- og engelskundervisning og noen aktivitetsgrupper. Thomas prøver å lære noen kids gangetabellen, mens meg og Jokki har i oppgave å leke ein time i uken med de ungene som måtte ha lyst. Første gangen var d bare tre med, og alt vi gjorde var egentlig bare å ta med ein ball, og la de styre på. D mer morsomme innslaget var da vi hadde en navne lek, for å lære navnene til ungene, og de våres navn. Da innså jeg og Njål Hallgeir begrensningene i navnene våre, og døpte oss elegant om til henholdsvis Fernando (Torres) og Alehandro. Det lærte barna med en gang, mens Jokki av en eller annen grunn ble til Jokka, en lokal frukt her nede.

Pr vante har vi også blitt her, da et lokalt tv team har fulgt etter oss i alt vi har gjort, for å lage ein reklamefilm for studyaway. Så her er d bare å glede seg til en kvalitetsfilm, med sikkert ein hel del artige scener.

Rom nummer 5 har for øvrig vært noe rammet av sykdom. Thomas lider av d meste, tror han, mens Hallgeir og Joakim begge har hatt og har ørebetennelse, som følge av surfing ears. Men d e noe som ser ut til å gå bra med begge.

Ellers har me vore på gokart, noen har tatt seg en snorkletur, og er generelt mye ude. Skulle jeg pakket i dag, hadde jeg hatt me meg 20 kilo mindre klær, d vil si kun shortser , boxere og noen få t skjorter. Resten bruker vi rett og slett ikkje.

Ellers håbe me alt går good hima, på foballbanene i England og Norge går d jaffal ganske så fint.

Bueno noches.

Håkon