Honda, fotball og dans med unger

24 te 28 sept.

Javel, så e d gjort. Mitt første motoriserte kjøretøy er herved anskaffet. Pris 280 dollar. Årsmodell: 1984. Merke: Honda Super Cup, verdens mest produserte moped. Det skal sies at eg ikkje viste at eg kjøpte mopeden, trodde bare jeg tok i mot den for ein annen her nede. Men moped e greit her nere, så dermed va d ikkje noe problem. At mopeden nesten ikke har bremser, dauer når en ikkje gasser, og generelt er i heller dårlig stand får heller være. Ja, foreldre, eg kjøre forsiktig, og fort går den ikkje!

Ellers e d fremdeles smått fantastisk her nere. En må bare ta inn over seg at en våkner i et lite paradis kver morning, og nyta d så godt d lar seg gjør. Lokal befolkningen e vennlige som få, og lar oss bli me på d meste. Folk har deltatt på jujutsi (?) sammen med dem, og her om dagen spilte jeg, og flere andre i klassen fotball med en hele gjeng Haitiere som er ulovlige immigranter i landet. På d som best kan beskrives som en noenlunde flatt jorde, med innlagte bilvrak, noen cafeer, unger med drager, flere stier, og ein baseball homp, prøvde vi etter beste evne og spille litt. Etter å ha hatt 30 minutter oppvarming i form av linjegymnastikk og rytme øvelser, begynte Haitierne på sitt gebrokkensk Fransk(krylsk) å inndele i lag. Fire stokker ble satt opp som mål, og den minst taktiske fotballkampen i mitt liv kunne begynne. Steingalne svære negere sprang d de var gode om hele tiden, mens vi andre prøvde på litt pasningspill. Slapp en keeper inn et mål, ventet d ein god gammeldags utskjelling om kor talentløs han va. Likevell var d usedvanlig løye, og vi spilte helt til vi ikke så ballen mer. Et liten løyen detalj va også at spillerne kun hilset på en av oss, nemlig Martin som er av Fillipinsk opprinnelse. Vi andre var ikke av interesse.

I går var vi invitert på fest hos Papon, en av de lokale som jobber på hotellet. 50 vellkledde nordmenn, tok turen inn i ghettoen. Der ble vi servert god lokal mat, mellom skurene de bor i. Pyntet med ballogner, palme blader og et stort plastikk takk ble d riktig så koseligt å varmt. Strømmen gikk oftere enn Nicht gjør tabber, men koselig blei d likevell. Papon og co dro opp et band med lokale rytmer og sammen med usedvanlig mange barn, ble d dans. Samtlige gutter hadde barn på skuldrene og danset i vei, til alles store glede. Ko mye svette som ble produsert den kvelden er helste uvisst, men en blir faktisk ikke våtere av å bade.

Ellers har eg leid surfebrett for 30 surfedager, så fremover blir d mange tidlige morgener ut med Motoen til surfestranden for å nyte de beste bølgene. Planene fremover er å hiva seg på et Kite-kurs og helste et seilbrett kurs også. Forholdene her e jaffal perfekte. Temperaturen på dagen her nede er rundt 32 grader, og vannet pleier å ligge på tilnærmet d samme. Ikkje feil med andre ord.

Vi har også hatt våre første teori timer her nede. Fire timer surfeteori, der eg, av alle, hadde et foredrag på engelsk i fem minutt, gikk fort unna. Høgskolen i Finmark har også sendt over en lærer, som virker mest intressert i å lære seg spansk, spise god mat, og ha d hyggelig her nere. I d hele tatt ein god holdning. Klasse rommet vårt er for øvrig på toppen av taket på hotellet vårt, kun under et tak, med utsikt utover palmer og hav.

Dagens Jokki: Sagt under et av de vanlige strømbruddene her nede; ”Fillen, nå virke vell ikkje doen heller.” De tre vitnene til utalelsen kunne heldivis berolige Joakim med at vannklossettet ville være like funksjonell.

Til slutt, en liten nøtt vi sliter med. Joakim mener å ha hørt at en mann som veide rundt 300 kilo, daglig spiste 65000 kalorier. I lys av OL prestasjonene til Michael Phelps, som daglig putter i seg 13000 kalorier, synes vi at denne 300 kg mannen putter i seg overraskende mye. Derfor, er dette mulig, eller e d ein myte Jokki har diktet? Bevis for og mot mottas med takk!
Med helsing fra mikro byen Cabarete. D.R

(nettet her nere e såpass ræva, at bilder e for stress å legge ut, men noe vil nok komme etter kvert)