Hola amigo

Avreise 16 Aug

En sikkert nydelig morning startet bare så allfor tidligt når me ti på syv satte oss på Norge flyet te Oslo. En kunne vell ane uråd allerede i d vekkerklokken ringte, men d blei vell ikkje ein heilt problemfri dag. På Norge skranken på Sola var de like morgenblide som oss, og charga overvekt som en skulle tro selskapet hadde økonomiske problemer.

Men til Oslo kom me hvertfall. Då va d verre me USA.
Etter å ha hilst på en masse folk som me ska gå i klasse me her nere på Gardemoen, fikk vi følgende hyggelige melding fra flyselskapet Continental; halvparten av dere kan dessverre ikke dra til USA om dere ikke endrer billett,pga at vi ikke har visum, og dermed kun har lov til å være i USA 90 dager, ikke 91 som vi skulle. De fleste av oss blei noe overrasket da vi vitterlig trodde me skulle te karibien ein tur, og vi lot oss derfor overraske av at USA regner den selvstendige Dominikanske republikken som deres ”nær område”. Dermed måtte vi bare se å få endret billettene rimeligkjapt. Mens eg og jokki fikk ordnet oss foreløpige billetter hjem den 11 desember fikk Tungland og Hallgeir til å trekke på smilebåndet, siden de slapp dette problemet. At me betalte 50 dolls kver i overvekt gjorde ikke håningen mindre.
Te slutt kom me dog te USA, under en usedvanlig lite spennende flutur,( og takk for d) va d et lite høydepunkt å parallell fly me et annet fly fra Bosten og nesten inn te Newyark, der me landet. Vell framme i USA, greide me å finna hotellet rett utfor flyplassen, og kasta oss inn i Taxi for å ta New York nærmere i øyesyn. Det va egentlig ganske likt som for 2 mnd siden, og va vell merr ein økonomisk belastning og Jettlag enn pur gøy for de rutinerte reiserene Hestness og Tungland, mens Njål og Jokki så noe mer fascinert ud. Å sitte i en taxi som blir stoppet av politiet og gitt advarsel om å kjøre forsiktig pga tidligere ulykke krydret dog hjemreisen noe. 23 timer etter at vi haddde stått opp var d dermed endelig tid for ei god trang dobbelseng.

17 aug.

Ennå tidligere enn i går, va me oppe for å rekke flyet til Puerto Plata. At d meste nå foregikk på spansk talte klart om kor me va på vei. Etter stormende applaus blant de lokale passasjerene på flyet i d vi tok bakken, var d en fornøyd gjeng som gikk ut av flyet, og møtte en vegg av fuktighet å varme. Digg var d likevel å endelig være i riktig land, og begynne d tunge studiet i idrett og friluftsliv, eller Sports and, tenke pause, Wildlife. En snauehalvtime med buss fra Puerto Plato, sto vi plutselig på ein gårdsvei i paradiset Cabarete, utenfor hotellet vårt Hummingbird, som klassen vår alene okkuperer. En svær leilighet med en dobbeltseng og en køyseng var d vi fikk tildelt. Etter en usedvanlig mislykket trekning og d som luktet fiksing og korrupsjon, lå plutselig eg på toppen av en køyseng som vaier mer enn et gjennomsnittlig norsk tre i kuling. Njål, som trodde han va lure, fikk plass på siå av Jokki i dobbeltsengen, og står foran tri måner me snorking.

Klassen kjenner vi ikke enda, men me blir stadig bedre kjent. Alle navnene blir presentert om og om igjen, men å huska de e ikkje liga lett. Me består av 36 personer, hvorav 10 er gutter. I tillegg er det en spansk klasse på 15 jenter eller der omkring. Første kvelden besto derfor i å få i seg noe mad, få litt info om ka som va planen framover, en omvisning i ”sentrum” av Cabarete før vi stakk ned på stranden for å sosialiseres. Cabarete er egentlig bare to gater, en langs stranden der resturantene, barene, butikkene og alt det turist vennlige ligger, samt en gate for de lokale. Vi bor midt i mellom disse to. Infoen besto i stor grad om koss me sko unngå å bli robbet, plyndret, bestjålet eller generelt bare bli lurt. Det er jaffal ingen hemmelighet at vi vekker oppsikt her nede, og det er absolutt alltid både en og flere kommentarer å få fra de lokale heltene. Det er det da også mulig å få ut av Jokki, som var svært imponert over at den lokale legenden her var Columbus. Joakim trodde ikke Norge hadde så store kjendiser, og ble derfor litt skuffet da han kunne konstatere at han ikke var norsk likevell.

18 Aug.

Hola, bueno Aires! Jada, jokki fortsette der han slapp, men det språket de har her nede gjør d lett å forveksle en by og et uttrykk.

I dag har vi vært på juvvandring/jungeltur/fossefalls tur. Halvannen time bakpå en åpen lastebil på heller vekslende veistandard, fikk oss til ”27 fossefall”. Redningsvest og hjelm ble utlevert, før vi gikk 20 minutter opp til fossefallene. Der var d bare å begynne vandringen, godt hjulpet av lokale guider som mer eller mindre løftet oss opp foss etter foss. Etter å ha klatret opp tolv av fossene, begynte vi turen ned igjen. I 24 grader varmt vann, vekslet vi på å skli i naturlige sklier og hoppe fra mer eller mindre høyeplatåer og ut i små kulper. I d heile tatt ein sykt kul opplevelse, som neppe hadde vært lovlig i Norge, da sikringen kort sagt va under enhver kritikk. Men d e egentligt d meste her nere, så d e kje så farligt.

Etter fossefallene dro vi innover i Cabarete og besøkte noen lokale folk i ”slummen” som hadde laget mat til hele gruppen. Mellom vaggende ender, høns, andunger, masse hunder, og ein gigantisk familien med sikkert 15 unger hadde de fyrt opp ett bål der de laget Karibisk lapskaus. Ein lapskaus som rett og slett var mye bedre enn den norske utgaven. Etter maten bød de lokale mennene opp til dans, men vi andre prøvde å lære oss ungenes versjon av snurrebasser. D va ikkje lett, men de hadde stålkontroll. I d heile tatt va d kjekt å se koss de lokale hadde d, og ka utfordringer de står ovenfor. Men, godt humør har de, og de deler villig vekk av d de har.