Javel, på internett?: FussBall, glomma tur og hvordan finne fram me ei bil.

Sosialt arbeid langt inne i "Karl Johan".

Hallgeir e leke onkelen med stor O

Jokki vett å kaste unger

Ein utrolig søt unge som alltid er like sjenert.

Hehe, ManU tap e alltid gøy. Men nok om d, den siste uken har våre såpass relativt innholdsrik at en ikkje kan dvele for lenge over ett godt fotball resultat eller to. Nå skal d sies at det var akkurat d vi gjorde på forgje onsdag, da vi hadde Cabarete Beach Cup i foball. Tidlig morgen, møtte alle i klassen som kunne gå opp for å delta i denne heller useriøse turneringen, som selvsagt blir blodig alvor straks dommeren blåser i fløyten. Spesielt når dommerne er elever i klassen som til de grader blir partiske med motstanderlaget med en gang de får se Elgeforkjemperne dukke opp. Etter å ha sneket seg videre fra gruppespillet, med resultatene 3-3 og 2-2, gikk vi videre på flere scorede mål en Gillett Womens med stusselige 4-4 i målforskjell. Men så var d bom stopp, og det ble en heller middels turnering på Elgene, med 4 plass, av 6 lag. Bedre gikk det for Hatrick FC med overraskende spreke Tungland på laget, som greide å dra hjemm en fin fin seier i finalen mot finalevante Johnny Bravo with friends, der Hallgeir prøvde å kontrollere tingenes tilstand. Kontrollen var kanskje ikkje den beste, siden han etter kver kamp utalte;” Eg trudde eg sko daua ud på der!”. Det va nok nærmere sannhetene enn sunt e, for skam varmt va d, og vi har alle her nede en større vinnervilje enn kondisjon, så dermed blir det hele litt helsefarlig. Det viste det seg også å være for en av to Marther i klassen, som etter et uheldig sammenstøt med keeper, greide å skade kneet ganske så voldsomt. På sykehuset fant de ikkje du av noe, bortsett fra at d ikkje va knust/knukket, så dermed tok de like godt å gipset benet fra låret til legg(!), og ba henne holde seg i ro i 3 ukers tid. Så får me håpe d som måtte ver ødelagt fikse seg sjøl.

Va ikkje foball farligt nok, har me nå beveget oss ut i det våte element igjen, denne gang innelåst i bitte små kajakker som en må ver et middelsgodt slangemenneske for å komma neri. Når denne kajakken i tillegg har en stygg tendens til stadig å ville gå rundt, sier det seg selv at det kan oppstå en og annen farlig situasjon når en vil raskt ut av denne båten. Derfor har vi hatt to timer i badebassenget vårt her på Hummingbird, for å øve på ulike stunt. Blant annet har vi øvd på å komme seg ut av kajakken, komme seg inni den, prøve å rulle rundt, og så rulle tilbake ved hjelp av teknikk og råmuskelkraft, samt litt kameratredning og andre teknikker for å gjøre dette tryggest muligt. Deretter bar det av gårde til en elv, som når sant skal sies ikke var særlig stor, for å drive med kajakk i the real life. Etter litt trening på å få kajakken i bevegelse, satte me utfor d ene stryket verre enn det andre. Det vil si to små stryk, som i bunn og grunn bare var litt vann i hurtig bevegelse. Velte petter Håkon greide likevel å havne opp ned to ganger midt i den verste strømmen, men ved hjelp av eminent teknikk, rå muskelkraft og en enorm trang til å holde seg i live kom eg meg ut begge gangene. Og merr e d vell ikkje å berette fra denne delen av undervisningen, bortsett fra at Thomas e utrolig mye flinkere å padle enn å ro. Der Totta Transport Robåt service tidligere helst drev rundt i sirkler hjemme i Norge, har han i kajakken et lett og fint driv nedover strykene. Imponerende. Like imponerende var det av kajakk læreren vår å ligge i klor bassenget vårt ni timer sammenhengene å drive like engasjert undervisning. Huden hennes var dog ikke like begeistret. For øvrig sa denne lærerinnen ræv i 9 av 10 setninger. ”Så setter du ræva mot farene, osv osv”

Som følge av at kajakk undervisningen krever en litt gruppevis inndeling av klassen vår, oppsto det en langhelg for de fleste i klassen. Åtte av oss, det vil si fem rogalendinger og tre Kongsberginger, valgte å bruke helgen på å se litt av landet. Vi leide oss to Honda CrVer og satte snuten mot øst. Lykkelig uvitende om ko langt me sko kjøra, tok vi det rolig nedover kysten, stoppet på en utrolig fin strand kalt Playa Grande og spiste på et potteriutsalgresturant. Etter dette ble det plutselig utrolig mørkt. Her nede velge solen å gå ned på et kvarter, og da begynte et langlys show av de sjeldne. I det som mest må ha sett ut som nattorientering med langlys uten kart, satte vi av gårde mot byen Las Terenas, i den tro at det ville ta ein halvtime. På veier som det var vanskelig nok å kjøre på i dagslys, ble det nå helt vilt. Evig mange motoer og gående ble plutselig utrolig vanskelig å se, siden samtlige biler som kom i mot kjørte med langlysene på. Når en samtidig kjører slalom for å unngå alle hullene/hoppene i veien gjør det hele opplevelsen aldri så lite spennende. Når bikkjer springer ut i veien og aner fred og ingen fare blir det ennå mer spennende, så bilens bremser, tut og akslerasjon fikk alle prøvd seg i ”kampen” for å unngå kollisjon. Men godt gikk det, og etter snaue to timer trilltet vi inn i Las Terenas, etter å ha vært på reisefot i 6 timer. Da ble neste mission å finne seg ein plass å bo. Lite visste me at resten av den Dominikanske Republikk også hadde valgt å ta seg langhelg denne helgen, som følge av nasjonaldagen deres. Dermed ble det et problem å finne seg tak overhodet. Etter å ha vært på ca 10 hoteller, fant vi dog et hotell med to rom, og sa oss godt fornøyd me d.

Gjengen på rom 5 pluss Ove

Dagen etterpå, skulle vi egentlig hjem igjen. Men d gadd me ikkje. Så vi ringte leiebil eieren Elvis og utvidet me et døgn. Planen var å dra videre til Samana, men da vi hørte med en viss Frank, kunne han fortelle oss at ”Samana is a shitty little town, worth a visit”. Etter denne tvetydige uttalelsen, bestemte vi oss for å bli i Las Terenas. Et kort besøk på stranden ble etterfulgt av en liten handletur i byen. Utenfor en lokal bananbutikk, valgte den ene Hondaen å gå tom for batteri, og gode råd var dyre. Ikke kunne vi ringe NAF eller Viking, opplysningen 1881 ble også eliminert bort, og vi satt egentlig kun igjen med et alternativ, å få noen lokale til å ordne noe mot betaling. Det slapp vi å spørre om, for før vi hadde prøvd startmotoren to ganger sto det to Dominikanere rundt bilen. De åpnet panseret, hentet et bilbatteri, og veltet dette batteriet over vårt eget. Alt dette til Hallgeirs store forbløffelse. Litt usikker på ka som ville skje, vridde jeg om nøkkelen, og jommen startet ikkje bilen med en gang. Ka skal en man med startkabler når en kan velte et batteri over? De lokale heltene fikk 200 galninger, og sikret trolig dagsomsetningen i bananbutikken deres. Den kvite Hondaen kjørte videre med rasjonering på alt som kostet strøm, og d fungerte utmerket.

Etter alt dette styret, var vi selvsagt blitt sultne. Gode i troen satte vi oss inn på en pizzaresturant, med ekte steinovn og gode greier. Bestillingen ble gjennomført, og vi satte oss til å vente. Og der ble vi sittende å vente. En time senere gikk vi for å sjekke va som foregikk. Svaret på det var fint lite, og skuffet og ekstremt sultne gikk vi fra pizzeriaet i protest. Vi satte kursen mot en annen resturant vi allerede hadde eliminert siden Hallgeir sin mening om plassen var litt delt. Han mente at menyen så grei ut, prisene var helt greie, men alle stolene var i forskjellige farger. Sultne som en gjennomsnittlig amerikaner, bestemte vi oss for at farger bare e farger, og satte oss ned i legoland restauranten. Der frådsa me i oss et bedre måltid, til alle stores glede. Alt dette styret hadde dog tatt tid, og vi måtte igjen begynne vår kveldsjakt etter en plass å bo. Var det fullt i går, var det ennå fullere i dag. Først sjekket vi om det var ledig på samme hotell som vi sov på dagen før. En hoderystende hotelleier, kunne fortelle at det var det ikkje. Han var sikkert ganske sjokker over spørsmålet, for han ventet sikkert et helt annet. Han kunne nemlig fortelle at Joakim dagen før hadde glemt følgende på hotellet; to stk visa kort, to stk mastercard, et reiseforsikringsbevis og førerkortet. Kort sagt, alt man trenger på reise her nede. Og Jokki hadde selvsagt ikkje oppdaget dette, og etter planen skulle vi vært 5 timers kjøring unna Les Terenas nå. Flaks i ludo sa nå me, mens Jokki syntes ikkje d va så farlig. Han kunne jo bare sperra alt uansett.

Men vi manglet fremdeles bosted, og etter å ha sjekket nær sagt alle resortene og hotellene i området, inkludert et Star Tour hotell med norske gjester, tok vi tidenes smaleste sidevei, og stoppet utenfor noen villaer. Der fikk vi låne et hus, mot 110 dollar. Eneste bakdelen var at det kun var tre dobbeltrom. Men nå fekk d ver nok, og me takket ja. Litt hud har aldri skadet noen. At vi senere oppdaget at d manglet AC fikk ikkje hjelpe, det var nå jaffal montert svære vifter i taket. Til vår store overraskelse var de så effektive at kulden satt dypt i kroppen når me våknet. Men ikkje alle våknet av kulde. Thomas, som hadde sluppet tidenes fis i 3 mannssengen, presterte nemlig å si følgende: ”Av og te, når eg sove, fise eg så høgt at eg vågne av det.” Dette hadde han en oppfatning av var veldig vanligt, noe vi andre på turen kunne avkrefte. Men morsomt var det nå jaffal.

Huset vårt i Las Teranas

Dagen etter var det tid for å kjøre him te Cabarete igjen. Den største forskjellen nå, var at det var dagslys, og at man nå så alt mann hadde kjørt forbi, og over, på vei ned. Blant annet hadde vi besteget et fjell på 300 meter, med utrolig fin utsikt over byen og atlanterhavet. Vi fikk også tatt alle ”hoppene” vi hadde kjørt over nærmere i øyesyn, og en kan ikke la være å bli imponert over hvor store hull de greier å lage i veiene sine, uten å reparere dem. Å kjøre personbil der er det samme som å ødelegge understellet. X antall forbikjøringer, tut og nedbremsninger senere var vi endelig tilbake hjemme på Hummingbird, etter en utrolig lite planlagt tur, men en usedvanlig kjekk en.

Hjemme i Cabarete, var det igjen tilbake til dagliglivet, og nå var det havkajakk som sto på programmet. Eller kajakk surfing om du vil, siden vi kun lå i strandkanten og prøvde å ri på bølgene. Det hele bar vell mer preg av å bli trilltet av bølgene, og da jeg i tillegg presterte å ta forlengs loop med kajakken, slo det meg at det kanskje ikkje var den helt rette sporten for meg. For øvrig må ingen finne på å stole på Jokki som redningsmann. Maken til treg redningsaksjon når du går rundt skal du lete lenge itte. ”Eg svømte alt eg kunne” sa Jokki, da eg allerede hadde kost meg under vann i flerne sekunder, og tilslutt tatt nødevakueringen for å redde eget skinn.

Ellers har eg trist melding å komme med, The Grey Goose e stjålet. Etter å kjørt mopeden fra Hummingbird, oppdaget jeg at bensinslangen var kuttet, og sprutet bensin over motoren. Eg la to og to sammen, og tenkte at bensin og varme ofte blir litt varmere enn sunt e, så eg valgte å parkere Gåsen i veikanten. Opptatt som eg e, glemte eg å hente den igjen før neste dag, og da hadde hun stukket av, eller eventuelt blitt stjålet. Trist, men sant. Så får me håpe at hun lever noen gode dager som delemoped eller ka nå tyvene har tenkt å bruka na te.

Ove dro forøvrig hjem i dag, og er sikkert noen opplevelser rikere. Blant annet kunsten å huske navn. Ove og Jokki over på Playa Grande.

Det tror eg va alt for denne gang, noe e sikkert glemt i dette fråtseriet av gullkorn og godehistorer vi lever i her nede, men e kje plass te alt her. Me ynskje dokk alle sammen ei riktig fin høst hjemme, og kan trøste med at vi nå har enkelte dager der d ikke er ubehagelig varmt, kun varmt.

HH og resten av gjengen.