Etter glimrende etterettningsarbeid, sammarbeid med lokale politimyndigheter og ikkje minst penger, er nå the Grey Goose tilbake i riktige hender. Etter å ha vært savnet i fem seks dager, der jeg intenst hadde spanet Cabarete for mistenkte og deler fra the Goose (eller ikkje), kom d en lokal bort til meg og spurte om ikkje eg hadde eid ein Moto. Joda svare eg, men den e stjåle. Han fortelle meg videre at han tror han har sett den på politistasjonen, og at han sikkert kan hjelpe meg å få den ut. En skulle da tro at d bare er å tøffe opp på politistasjonen og vise eier beviset på mopeden, men slik foregår d ikkje her i landet. Fullt klar over at eg blir utnyttet, drar vi derfor sammen opp på poltistasjonen, hvor jeg, på engelsk annmelder tyveriet, mens han lokale typen oversetter til spansk d jeg sier. Eventuelt diskuterer hvor mye penger de kan greie å tyne ut av meg. Fuglane vett egentlig ka de prata om. Etterforskeren var jaffal usedvanlig fint kledd, så mye tyder på at han er flink til å motta korrupsjon. For at det hele ikke skulle virke for teit, sendte de nå ut en etterlysning på mopeden, og sendte meg hjem igjen. Den lokale fyren, som for øvrig kaller seg Andres, sier at dette er vanlig, og at de vil ringe igjen om ein time, og da ha mopeden i bakgården sin. Som sagt som gjort, en time senere kan en tydelig stolt politimann vise frem Gåsen, mens han spør om jeg har lyst til å se på når de fakker tyven. Det har eg meget lite lyst til, og avslår med høye kneløft. Deretter gir jeg 1500 (300 kr) pesos til Andres, som stikker inn på kontoret til politiet og betaler dem deres andel, og beholder sikkert en grei andel selv. Det føltes i grunnen som å ha kjøpt the Grey Goose for andre gang, dog litt rabattert. Noen spørsmål melder seg etter denne transaksjonen. Mopeden var fremdeles ødelagt, og tom for bensin, så umulig å kjøre. Hvem har da tatt mopeden og trilltett den av gårde? Har politiet funnet den, og trilltett den tilbake til Politistasjonen 1 km vekke? Ikkje ane eg, men mistenkelig e d så absolutt. Men noen positive sider e d, nå har eg jaffal kontakter i politiverdenen i den Dominikanske Republikk, og Gåsen, jo den male som ei katt.
Nå om dagen prøver vi å bli baseballspillere her nere. Etter å ha hamret løs på volleyballer den første timen, er vi nå nede i softball størrelse på ballene, og de er akkurat store og harde nok til at en absolutt ikkje vil bli truffet av dem. Derfor har de i denne sporten utstyrt oss med ein hanske, for å fange ballen. Det er stort sett lettere sagt enn gjort, men av og te slumpe d te at ballen lander oppi hansken. Baseball e egentlig ein ganske artig sport vise d seg, og den kunne sikkert hvert ennå kjekkere om nivået i klassen var litt jevnere. Men å få te ein homerun i ny og ne e ikkje å forakte, og en kan nesten tillatte seg å akseptere at amerikanerne synes det er en så gøy sport å spille. Å se på sporten kan jeg fremdeles ikkje skjønne skal være så gøy, men de om d. Læreren vi har fått ”utdelt” i sporten, er kanskje ikkje verdens beste, men som dommer er han jaffal helt horribel. Det skaper en del heftige disputter på banen, og flere i går bare rundt og freser ut på banen.
Forgje helg hadde vi ikke de helt store planene, og ble derfor med på en arrangert tur til Playa Grande, en strand vi hadde vært på før. Her hadde vi med oss litt utstyr, blant annet bodyboard. I rimelig storte bølger prøvde vi å kun ligge på magen, og bli ført inn på stranden av bølgene. Det var vanskelig, men de gangene d gikk, fikk vi en avsindig stor fart som gjorde det hele ganske så artig. Litt skremmende var d dog, for der vi lå og ventet på bølgene, kanskje 70 meter fra land, lå d også en surfer. Han vinket oss litt nærmere land, og kunne fortelle oss at vi burde holde oss innenfor revet. Dette begrunnet han med at det var litt strøm utover, og utenfor revet var det tigerhai. Han kunne berolige oss med at kun en person var drept her de siste årene av tigerhai, men vi trakk nå til oss bena, og padlet litt nærmere land, sånn just in kase. Ellers foregikk dagen uten de store begivenhetene, vi spiste buffet utenfor noen utrolig små resturantboder, og hadde d i d heile tatt ganske så fint.
Også denne uken hadde vi baseball. Banen vi trener på ligger ca 15 minutterskjøring unna Hummingbird, og stort sett tar vi taxi ut til banen fra hotellet. (En dag kjørte jeg og Totta på the Grey Goose ut der, og da tok det 30 min). Taxituren går stort sett fint de, men på hjemveien forgje mandag var d plutseligt ikkje så kult. Da vi (jeg og syv jenter) bremser ned for ein stort homp i veien, og svinger ut til siden i veibanen, finner en moped i motsatt kjøreretning ut at han skal gjøre ein U-sving. Han ser at vi bremser ned, men glemmer å se bak seg. Der kommer det ein SUV i reltativt stor fart, og til tross for en god del meter bråbremsing og tuting, ender d som det må. Mopeden, med to stk på, blir feid over ende, av bilen som sikkert har 40 kmt, i det de står på tvers i veibanen, og blir slengt i luften rett mot oss. Ansikts uttrykkene til dem i det de svever mot oss er kanskje noe av det verste jeg har sett, og i det d blir helt stille, frykter vi alle det verste. Det lignet rett og slett på ein dødsulykke. Neste etiske dilemma meldte seg straks etter; turister skal ikke stoppe opp ved ulykker i dette landet, da de alltid vil få skylden, slik at forsikringsselskapene må betale erstatning. Men det faktum at det var to turister som ble påkjørt, og to turister som kjørte på dem, og at vi hadde en lokal sjåfør, gjorde d hele lettere. At den ene påkjørte lå under bilen vår, gjorde også bevegelse uaktuelt, og dermed ble døren revet opp, og ut spratt vi. De to turistene som var påkjørt, var til vår store lettelse i live, men friske var de ikke. Begge var nok i sjokk, for de var veldig stille, og damen hadde store problemer med å stå. Mannen som lå under taxien vår, ble dratt fram, og så stort sett bra ut, men også han så tydelig medtatt ut. Men uansett, de så ut til å ha kommet fra d med d meste i behold, noe en ikkje skulle tro i det d smalt. Ambulanse blei tilkalt, og en får håpe for deres del at forsikringspapirene var i orden. Dette la dog en demper på resten av dagen, med en ganske trykket stemning blant de involverte. Domikanske Rep e forøvrig verdens nest farligste land å ferdes i trafikken på, målt i innbygger tall, kun "slått" av Brasil.
Livet går dog videre, men etter to dager med regn, var det en noe værsyk gjeng som gikk helgen i møte. Med værvarsler som kun lovet regn og 24 grader, ble det derfor til at vi reiste til Santo Domingo igjen. Denne gangen på egenhånd. Meg, Totta, Jokki og Hallgeir leide oss ein bil, og satte kursen mot raskeste vei til Santo Domingo. Trodde me. Vi var blitt fortalt om en ny motorvei som kun ville ta 3,5 timer, og dermed siktet vi oss inn på den. Problemet var bare at de hadde glemt å skilte til denne veien, og vi fulgte det vi tror må vært gamleveien til byen. På en til dels farlig dårlig vei, peiste vi av gårde med frontlykter like effektive som to sykkellykter. Et himla uvær gjorde ikkje tingenes tilstand bedre, og hele turen bar vell litt preg på å være like uplanlagt som de har vært de andre gangene. Men frem kom vi etter drøye 5 timer, og vi kunne stolt se på kartet kor me hadde kjørt. For kart hadde vi selvsagt ikkje i bilen. For å ta en sammenligning, det blir som å kjøre Stavanger- Kristiansand, bare en tar en svipptur oppom Bø i Telemark først. Ganske så meningsløst. Men i millionbyen Santo Domingo, der finne me fram, og kjørte tilnærmet rett på hotellet vårt. Ikkje verst. Hotwire.com hadde som vanlig ordnet et flott hotell til oss, rett på stranden til det karibiske hav. Vi fikk to store firemanns rom, og inviterte derfor resten av gjengen som hadde tatt buss til byen for helgen til også å bo med oss. Litt spennende og hele tiden smulge masse folk som ikkje bodde på hotellet inn og ut, men det gikk nå på et vis. I Santo Domingo var vi på et lokalt kjøpesenter for å finna litt julegaver, var på graven til Columbus, bedrev litt skulptur klatring og selvsagt en fin fin tur på Hard Rock cafe. Joakim, Thomas og Hallgeir var der til og med to ganger. Ikkje verst. Transporten i byen foregikk som regel med taxi, men det hendte rett som det var at vi satt 7 stk i Hondaen vår, en relativt kompakt opplevelse.
Kom vi lett inn i byen, brukte vi lang tid ut igjen. Til tross for at vi hadde kjøpt oss et kart, eller et håndkle med karttrykk på om du vil. En time brukte vi på å finne en vei ut av byen, og det var i tillegg ikke til den berømte nye motorveien.. Men då dreit me i d, og kjørte en litt lengre vei enn nødvendig. Etter 12 mil på ein time, ja her gjekk d fort, kom me te Santiago. Landets ant største by, på størrelse med Oslo. Her ville vi på McDonalds, og leitet lenge etter det. Til slutt ga vi opp, og spiste ein pizza på dominos i stede. Da vi kjørte derfra fant vi selvsagt McDonalds med en gang, og det oppsummerte i grunnen hele den bilkjøringshelgen. Men fint hadde vi det, og var ikke fullt så værsyke lengre jaffal. Nå håpe me bare på litt bedre ver her borte.
Siste undervisningsuke er i gang for oss, så begynner eksamens ukene. Ikke det at vi pisser i buksen av den grunn, men det blir nå jaffal litt annerledes.
Men me snakkes. Heidå
1 kommentar:
heftig
Legg inn en kommentar