Gammel mann, elgeforkjempere, fotball og andre kuriositeter

Javel. Så va d blogg igjen. Litt lenge siå nå, har til og me rukket å fylla år, så lenge siå e d. Må få lov å takka for de så huskte å gratulere meg, og sei d e overhengede fare for at eg muligens komme te å glemma din bursdag. Men eg ska prøva.

Dagen blei feira i Santa Domingo, en av to hovedstader på det som må være Karibiens ant største øy. Vi dro på en tur som de lokale surfeguttene her i Cabarete arrangerte for oss nordmenn. Det var muligens ein aldri så liten feilvurdering, me tanke på at de ikkje va så veldig flinke å arrangere. Men gøy ble d, og vi fikk sett samtlige kjøpesentre i Santa Domingo som kunne konkurrere på Norge i pris. Turen startet fredag ettermiddag, og inneholdt 4 timers busstur på tvers av øyen ned til det karibiskehav, hvor vi tok inn på et heller lugubert hotell. Deretter bar det ned te sentrum, der surfefolkene hadde ordnet med buffet på et tak, et steinkast fra president pallasset. Deretter dro vi videre nedover til gamle byen, som regnes som den første byen på denne siden av kloden, satt i verk av ”nordmannen” Kolumbus”.

Dagen etter hadde vi som sagt et kjøpesenter frenzy av de heilt sjeldne. Det største høydepunktet der, var å se hvor mange vi greide å trykke inn i en toyota Hiace lignende bil. 4 foran, 4 på neste rekke, 4 på rekken etter d, og ja 4 på den siste rekken gjorde at bilen krenget godt i svingende. Hadde noen sett avstigningen vår i Norge ville de trodd det var et filmtriks. På kvelden stakk vi på en lokal restaurant, der de serverte Dominikansk mat. Det består stort sett av ris, bønner, jokka, kylling og biff. Altså ganske plaint og enkelt. Det som dog var mer imponerende var danserne som jobbet på plassen. Å danse sving oppå en flasketut er ganske imponerende, og når du begynner å spinner i tillegg, viser det en litt annen kroppskontroll enn d nordmenn stort sett utøve. Kvelden forsatte på Hard Rock cafe, kor eg fekk meg ei bursdags is;)

Uken før dette, gikk både meg og Joakim på medisiner, som ser ut til å ha funka for oss begge, og godt e d. Thomas derimot, e ikkje skrudd sammen for et hardt fysisk liv, og har vell egentlig vondt i alle leddene han har, og de han tror han har. Selv ikkje grapefruktkjerne drikken hans hjelper mot det hevder han. Men han finne seg vell snart et nytt vidundermiddel som gjør han rask og frisk. En av grenene Thomas må stå over foreløpig på grunn av leddene, er vindsurfing, som jeg begynte med denne uken. En times undervisning, og plutselig var vi oppå et vindsurfebrett, med bauen pekende rett ut i atlanteren. Heldigvis greide vi også å få snudd dette brettet på et vis, som fikk oss, om ikke elegant, så jaffal tilbake til moderjord. Det ska bli løye å se ko god progresjon en får på denne idretten den nærmeste måneden. Eg konstatere jaffal at eg drive med utrolig mange brett-idretter til aldri å ha stått på verken skateboard, snowboard eller wakeboard. Men ein gang måtte jo bli den fyste, andre og tredje, eller någe sånt.

Joakim har i motsetning til oss andre på rommet kommet i gang med kitingen sin. Til tross for sperret visa kort, og 10000 rubler(!) fattigere, har han investert i en egen kite. Starkite hette merket, og tiden vil vise om d leve opp te navnet.
Den O store volleyball turneringen gikk også av stabelen denne uken. På det som må sies å minne mer om slå ballen over nettet enn volleyball, leverte Elgeforkjemperne, som mitt lag hette, overraksende stor motstand. I gruppespillet møtte vi Jokkis Angels, som vi noe overraskende slo med 5 poeng. Dette skulle bli gull verdt, for gruppen endte med 3 lag med 2 seire kver. Både Elgeforkjemperne og Jokkis Angels sto med +6 i poeng, og dermed gikk vi videre på innbyrdes. Få ting e kjekkere enn å slå ut Jokki sånn, noe jeg også gjorde han oppmerksom på. I mellomspillet, greide vi på et merksnodig vis å vinne to av to kamper, blant annet mot Johnny Bravo and friends, kor Hallgeir regjerte. Dermed sto semifinale på programmet, hvor vi møtte lærerlaget, som skuffet stort, og dermed var vi plutselig i finalen. Der møtte vi våre venner i Johnny Bravo, som dessverre hadde litt for mange venner med seg, blant annet i dommer Tungland, og greide å dra i land en knepen finaleseier. Elgeforkjemperne var uansett fornøyde, og ble høytidlig overrakt kver sinn Tic Tac drops pakke. Vinnerne dro inn ein flott flaske Gateorade kver, så me blei litt issunnelige, men det gjekk fort over, siden Tic Tac vare mye lengre.

Denne turneringen markerte slutten på volleyball undervisningen, og de siste dagene har fotball stått på timeplanen. Ganske lax skulle en tro, men ikke her nede. Ikke bare spiller vi i 30 grader, me spille på sand også. Itte 10 meter i sanden er en så anpusten at en umiddelbart angrer på anstrengelsen. Men så lenge ballen er i nærheten, springer mann jo, og etter en kamp på 20 minutter, er man derfor både svimmel og litt kvalmen. Men utrolig gøy e d, og mye jevnere enn det volleyballen var, der kvalitets forskjellen på utøverne desverra var litt stor.
For øvrig har eg funnet ut at Naranja e appelsin på spansk, mens Jokki lure fælt på ko mange gram det e i et kilo. Hallgeir derimot, lure litt på om me ska gå på beinå hjem. Eller bare gå.

Joakim er for øvrig akkurat lik som i Norge, aldri tidsnok te noe, skal alltid på do før me kan gå någen som helst plass, og slumrer minimum 30 minutter, til Thomas sinn store frustrasjon. Med andre ord, alt e ved det gamla og gode.

For denne gang, Håkon
“You will never walk alone”