Okahoma bomber og andre flate lansdeler

10 juli

Før me tok kvelden i går, bestilte vi nytt hotell i Oklahoma city, og oppgraderte oss selv fra et motell langs veien til fint hotell i sentrum for en latterlig lav pris. Plassert sentralt i byen, som ikke overraskende er Oklahomas hovedstad, gikk vi oss ein tur for å få i oss noe mad og se ka byen hadde å by på. Det har begynt å bli en vane nå, men samtlige personer på denne kanten av landet kommenterer aksenten vår, og lurer fælt på kor me komme fra. Når me seie Norge, lure de stort sett fremdeles på kor me komme fra.. Beglodde og mette gikk vi til det ene punktet i byen som har gjort det berømt, en berømmelse de gjerne skulle vært foruten. I 1995 valgte nemlig en halvnakke av ein bonde å sprenga den føderale bygningen i byen. Til det brukte han ikkje mindre enn 4000 pounds sprengstoff, ka d nå måtte ver.. Vi besøkte både minnesparken og museumet. 196 tomme stoler på en gressplen var satt opp for å minnes de døde.

Tilbake på hotellet, tok vi mot til oss, og gikk mot treningsrommet. En fin økt der, ble fulgt opp med 2 timer ved bassenget i steikende sol. Herligt. Deretter tok vi taxi nærmere 150 meter til en mexikansk resturant, og var temmelig fornøyde me d. Kvelden blei fulgt opp me utallige slag pool, og like mye av noe annet. Me kom også i snakk med en lokal gjeng fra Oklahoma, som innledet samtalen slik: ”Do you guys smoke weed?”. Så spurte de oss kor me kom fra, før den ene av de la om til flytende tysk og regnet med at vi kunne det samme. Det kunne me ikkje.

I løpet av kvelden kom me også i snakk med ein komiker fra New York. Mye kan tyde på at me blei ein del av hans stand up dagen etter. Thomas tok kvelden på gulvet, og plutesligt va det en ny dag.

11 juli. Oklahoma City til Tucumcari

Beine veien og fina veret, bokstavlig talt.

Vi begynner nå å nærme oss avlastingen av Erlend i Albuquerque, så vi satte oss i bilen og kjørte rett west. Over prærien der indianerne gjorde opp seg i mellom i gamle dager, mens cowboyene styrte showet i mer moderne tid. I dag pumpe de olje og før på kyr, som kan bli burgere. Veien fra Oklahoma City, til Tucumcari førte oss gjennom flere småbyer som nok hadde storhetstiden sin for flere tiår siden. Clinton, Elk og Amarillo er nok alle eksempler på dette. I Clinton var vi på et route 66 museum, og fikk kjøpt oss kver sitt skilt. I Elk spiste vi middag i et gammelt stasjonsbygg, før vi så deler av ein baseball kamp med stor laget Elk Ciyt Elks. Meg og Erlend betalte 5 dollar kver, mens Tungland elegant snek seg inn.

Deretter fulgte vi det hele opp med ein durabelige minigolf battle, der Thomas noe heldig (vil noen hevde) dro i land seieren. Dagens ubestridte høydepunkt var likevel å se Håkon sette et hole in one slag av de helt sjeldne. Sjelden har jubelen vært høyere på Elk citys old town minitaure golf. Andre høydepunkt på banene var å se kver gang Erlend bøye seg, eller prøvde å bøye seg for å plukke opp ballen.

Vi dro også innom Amarillo, og såg på folk som prøvde å få seg en gratis middag, ved å spise 2,2 kg biff med tilbehør og dessert på under en time. Det såg ikkje fristende ut, og me tvile vell på at så mange greide d. Stolte av å være i Texas, kjøpte vi også 3 cowboy hatter. Thomas, som tror han er Superwoman falt på en rosa utgave, og det samme gjorde også Erlend som ikke fant sin Dollarman farge. Deretter kjørte vi videre til endelig stoppested, for å rekke å booke hotellrom i Albuquerque før klokken slo midnatt. Lite viste me at vi hadde tatt igjen klokken med en time( så fort går denne bilen), og at vi nå er minus 8 timer i forhold til Norge.

Ellers har vi nå svidd av 4 fulle tanker, eller nærmere 240 liter lite miløvennlig væske.