Albuerque

12 juli, ferden til Albuquerque.

Etter ein heller brutalt dårlig frokost på motellet vårt i Tucumcari, dro vi videre vest mot tidenes vanskeligste bynavn å stave, nemlig hovedstaden i New Mexico, Albuquerque, ein by med snaue 500 000 innbyggere. Her hadde vi bestilt hotellrom i tre dager, sentralt i byen. På veien datt vi innom en liten plass som hette Tinkertown, der et ektepar+ ein dverg med over middels store fritidsproblemer, hadde satt opp et museum med flere tusen trefigurer de selv hadde lagt. Men det rareste var at de også hadde bygget huset de hadde museumet i, ved hjelp av glassflasker i stedet for mursteiner.. Snål verden. Overraskelsen var også stor da vi så skilting til et skiannlegg, da vi nå befinner oss i det som må kunne kalles ørkenlandskap.

Vell fremme på hotellet, hoppet vi i bassenget og bestemte oss for å stikke på nok ein standupshow klubb. Halveis på vei der til, oppdager vi at Erlend har glemt legitimasjon, og får en herlig lang taxitur. Vi er likevel tildig ute, og rekker å trykke i oss litt vietnamesisk(!) mat før vi stikker ned på showet. Der er vi urutinert tidlig ute, og får derfor ekstremt gode plasser, omtrent inni scenene, til humoristenes store glede. Vi ble ledd ut av samtlige i den salen opptil flere ganger den kvelden, og etter showet unnskyldte de to komikerne seg til oss og sa me fekk mye dritt. Men me synes d va løye, og sjelden har me vell ledd så mye av folk som snakke drit te oss. Under forestillingen fikk vi også en aldri så liten overraskelse, da det kom frem at byen lå på 6000 feet above see level, eller nærmere 2000 meter over havet. Det var litt av ein overraskelse itte å ha kjørt endeløse flate strekk de siste dagene, og trodd vi var på et par hundre meters høyde. Dermed skjønte vi hvorfor det ikke var mer enn 20 grader i luften, og hvorfor de kunne skilte til et skiområde.

Juli den 13.

Fremdeles i Albuquerque, og ein rolig dag vente oss. Me stakk te et kjøpesenter og hamstra nye forsyninger med boxere og sokker, samt kåret Hestness til turens gladiator. Fornøyd me det la vi oss rolig i bassenget og hottuben med kversin bok. Erlend og Totta har for øvrig lese kappløp på Stieg Larssons første bok. Itte å ha låge i solen lenge nok, gjekk me ud å fekk oss turens beste måltid på ein brasiliansk grill, der de heile tiden lesset på me forskjellige typer kjøtt, heilt te me måtte vise de den røde kuben me hadde fått og kapitulere før me begynte å spy.. Heile herligheten kom på 20 dollar per pers. gitt vekk. Deretter gikk vi, etter ha funnet igjen Erlend som forsvant på mystisk vis, på kino og såg Hancock. Den filmen slenge me terningkast 3 på, trenge absolutt ikke sees, men du kjede deg ikkje i hjel.

Juli den 14.

Frokosten ble inntatt i sengen, etter at det kom en servitør og vekket oss klokken ti om morningen. Føltes heilt greit. Etter den heller greie oppvåkningen, kjørte vi til et fjell ved navn Sandia Peak, og tok det de påsto var verdens lengste heis opp på fjellet, 4,5 km lang. Med en stigning på 1164 meter sto vi plutselig på 3163 meters høyde, rett ved et skitrekk.

En god utsikt og en dårlig lunsj senere var vi nede igjen, og dro til den lokale ”fun parken”. 35 hull minigolf, og absurd mange spill på et heller dårlig dataspill senere, dro vi hjem til hotellet stor fornøyde og litt fattigere, for å forberede oss på dagens inntakt av mat på den brasilianske grillen. Her gjelder det å ver solten.